Norsk
Dansk
English
Nederlands
Suomi
Deutsch
Français
ItalianoUte av kontroll
Del 2
| Semesterstart. Det vrimlet av folk utenfor utestedet. Det var sent i august, og mørkt ute, men ikke kaldt. Enda hang det sommerlig temperatur igjen, og folk gikk i kjoler og skjørt, shorts og kortermede skjorter. Glade og støyende. Fnisende og full av spenning. Petter skjønte at han måtte vekk fra området. Han sjanglet over veien, og opp på en liten høyde hvor det var bygget en utescene. Når man stod oppe der, hadde man god utsikt over store deler av campus. Om man gikk på baksiden, var det roligere. Han visste godt at om man ønsket å kjøpe annen rus enn alkohol, så var dette plassen å oppholde seg. In plain sight, så og si. Men ikke helt. Akkurat nå passet det Petter ypperlig å kaste opp på baksiden av scenen. Noe han også gjorde til gangs. Han sank sammen med ryggen inntil veggen. Trakk beina opp til seg og støttet hodet i hendene. Og så kom de. Tårene. Først bare stille og uten lyd. Han forsøkte å trøke de vekk, men det nyttet ikke. Egentlig visste han ikke hva han gråt for. Han hadde jo skjønt lenge at dette med Beatrice ikke kom til å fungere. Han hadde bare holdt fast ved illusjonen om at de utgjorde et flott par, og at det ville ta slutt. Han visste at han hadde ødelagt masse for dem, ved å bli full for ofte, kreve ting av henne som hun ikke ville være med på, legge beslag på dyrebar tid hos henne, ikke være oppmerksom nok, ikke klare å være mann nok for henne... Så han ble ikke overrasket over at det nå føltes som at dette var slutten for de to. Kanskje hadde han lagt opp til det selv. Kanskje var han så selvdestruktiv at han faktisk hadde ødelagt noe som kunne være bra for han. Han visste ikke. En bølge av skyld og ensomhet skyllet over han, og fikk de stille tårene til å gå over i ristende gråt. Og med gråten kom også en annen følelse. En følelse som han aldri hadde klart å sette ordentlig ord på, men som kom når livet ble litt mye. Den hadde vært der lenge. Ikke så oppe i dagen bestandig, men i tunge stunder, så kom den. Han ville ikke innrømme det for seg selv, torde ikke tenke tanken. Men han lengtet etter noe. Og det var lenge siden sist. Petter krøp tettere sammen der han satt. Tross varmen i lufta frøs han nå. Det var den våte skjorta. Og fylla. Og en dundrende hodepine som var på vei. Petter ble kvalm igjen, og kastet opp rett foran sag. - Sexy, hørte han en stemme ved siden av seg. Han tittet opp, og så Ella stå ved hjørnet av utescenen. Han hadde ikke kjent henne så lenge, men hun var stille, søt og snill. Det vil si. Søt og søt. Hun fremsto søt, men hun hadde den kjedeligste hårsveisen han kunne tenke seg. Pannelugg og hår som var klippet rett over skudrehøyde. Hun hadde briller med litt for kraftig innfatning, men de kledde ansiktet hennes. Hun var slank, uten spesielt feminine former, men hun hadde et nydelig smil og lekne brune øyne. Hun var god å snakke med, og de hadde lik humor. Det gjorde henne - ja - søt. Petter tørket seg rundt munnen og så vekk. - Sorry, mumlet han. Hun kom bort til han, grep tak i han. Han ble litt perpleks, for jammen var hun sterk. Hun heiste han på beina og dyttet han et par skritt unna, mens hun selv hoppet over der han nettopp hadde kastet opp. - Æsj, Petter da. Lærer du aldri? Han ble flau. Hun hadde sett han ordentlig full før. Hadde hjulpet Beatrice med å rydde opp etter han før. - Sorry, sorry, sorry sorry... Han forsøkte å tørke ansiktet med ermet på skjorta si. Hun tittet på han med en blanding av nysgjerrighet og .... ja, hva var det der for slags blikk? - Jaja... Det er ikke første gang og i alle fall ikke siste gang du trenger hjelp, sa hun, og støttet han så de fikk trukket seg unna området. - Går det bra? Petter nikket først. Og så ristet han på hodet. - Nei, egentlig ikke.... Jeg er lei! Og sliten. Og.... Han fant ikke flere ord, før tårene kom igjen. Han forsøkte å stanse dem, ville ikke grine foran henne, men han var for full og hadde for lite vilje. Hun la armene om han og strøk han rolig over ryggen. Og så gjorde hun noe som ingen hadde gjort med han på mange, mange år. Hun hysjet på han! Ikke som i "hysj, slutt å grin!" - det hadde han hørt mange ganger fra stefaren sin - , men mer som "hyyyysj....såsåsåså, det går bra, det går bra". Petter ble litt satt ut av dette, han trakk seg litt unna, men hun holdt igjen, og stirret myndig inn i øynene hans. - Nå, Petter. Nå skal du bli med meg. - Hæ? Nei, jeg skal hjem. Trenger visst å sove av meg denne fyllekula, sa Petter, og forsøkte å le litt. Hun slapp han ikke. - Jeg sa; nå skal du bli med meg, Petter. Du er ikke i stand til å ta vare på deg selv. Petter kjente at han rødmet. Samtidig ble han irritert - hvem trodde hun at hun var? Men....Hun hadde akkurat fått han til å slappe av, med den beroligende stemmen sin. Hun hadde kjentes god å klemme, og han hadde likt at hun strøk han over ryggen. Han ristet det av seg. - Hold opp da, Ella, ikke kødd! Han tok et skritt bakover, og hun fulgte etter. Så tok hun igjen tak i armen hans. - Jeg sa, du er ikke i stand til å ta vare på deg selv, du er for full. Kom, så skal jeg passe på deg. Petter lo, men Ella pekte på buksa hans. Petters latter stanset brått, og han rødmet kraftig. Nå hadde han gjort det igjen. Han trodde han hadde kontroll denne gangen, og han skjønte ikke når det hadde skjedd. Sikkert når han satt på bakken i sta, og kastet opp. - Kom igjen, du blir med meg. NÅ. Petter kjente det som at han hadde blitt en klump av gele. Han lot henne føre seg gjennom skogen og hjem til den koselige hybelen hun hadde. Han lukket øynene og forsøkte å bare forsvinne ut av sin egen kropp. Han lot henne ta av seg de våte klærne, både oventil og nedentil og så sendte hun han i dusjen. Han ble varm, salig og trøtt av det. Han lot henne gi han et glass cola og et glass vann. - Du må sove, sa hun bestemt, og lot han få senga si. Han sovnet før hodet traff puta. Han sov tungt og drømmeløst. Han merket ikke at hun holdt på med ting rundt han. Han merket ikke at hun la seg ved siden av han. Han merket ingenting før sola sto rett inn i rommet og vekket han. I det han åpnet øynene slo hodepinen til igjen. Han tok seg til ansiktet og han lovte seg selv - som så mange ganger før - aldri aldri ALDRI igjen. Eller...Han skulle i alle fall ikke blande sprit, vin og øl slik. Holde seg til en ting av gangen. Mm- det ville nok hjelpe på formen dagen derpå. Og så ikke så mye.... Petter forsøkte å snu på seg uten å vekke karusellen i hodet hans til live. Han lå på magen, så han støttet seg med begge armer for å snu hele overkroppen. Da kjente han det. At han lå med bena litt spredt og at han var uvanlig varm over baken. Han vred på seg, tittet nedover seg selv. En stor, hvit bleie var festet rundt livet hans, og bulte mellom bena hans. Petter begynte å le. Han var visst ikke våken enda. Så kikket han igjen, og skjønte at dette var ikke en drøm. Han snudde seg forsiktig, og la en hånd mellom bena. Hva faen - bleie?? En BLEIE?? Mens han lå der i forvirrelsen, våknet Ella ved siden av han. - Hei. Har du akkurat oppdaget det du? - Hva i heiteste helvette..... Petter kikket forvirret på henne. Hun la en finger foran leppene sine og sa: - Hyyyyyysjda! Sånn snakker vi vel ikke, gjør vi vel? Stemmen var myk og oste av varme og medlidenhet. Men blikket var fast og myndig. Petter skulle til å protestere, men hun avbrøt. - Jeg sa jo jeg skulle passe på deg, sa jeg ikke? |
Tillagd 5 mar 2023 Noveller #Man #Kvinna #Kvinna som top #Adult Babyhood #Skamlekar/förödmjukelse #Napp, etc. babyattribut
Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.