Ny spesialistklinikk Del 23

Ny spesialistklinikk

Del 23: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 23

Det tok noen minutter før Per kom inn på kontoret. Han satte seg ned i stolen ved kontorpulten. Jeg tilbød han en kopp kaffe og det ville han gjerne ha. Jeg sa ti han at vi måtte snakke om hans visdomstenner. Han fikk se røntgenbildene jeg hadde tatt og to av tennene ville helt klart gi han problemer innen kort tid. Han fikk derfor et tilbud om å komme hit kl. 09.00 i morgen for å fjerne de to snart brysomme tennene. Dette måtte han tenke over svarte han.

Vi fortsatte å småprate sammen. Han lurte jo på om jeg var fornøyd med den nye klinikken. Det måtte jeg si at det var både jeg og mine ansatte. Per ble litt rød i ansiktet og jeg skjønte at det var noe han ville si. Jeg tok et godt tak i hånda hans og tittet på han. Øynene våre møttes og han sa at han ville komme hit i morgen for å få fjernet de to første visdomstennene. Jeg ga han en god klem og sa at det et fornuftig og godt valg. Han fikk beskjed om ikke å spise etter kl. 21.00 i kveld. Det var fordi jeg lovte han at han skulle få narkose under fjerningen av de to tennene. Det var jo ingen grunn til at han skulle plages med dette når jeg hadde muligheter til å hindre det.

Det var en spent snekker som gikk fra klinikken denne tidlige kvelden. Ting snur seg fort. Nå måtte jeg ringe til Line og Kari og fortelle dem om operasjonen i morgen formiddag. De lurte begge to på hva som hadde skjedd. Jeg husker jo hva som skjedde da jeg skrev Per inn som pasient. Spørsmålene var ikke noe mindre nå fra de to kvinnene. Line ble litt sur for at jeg ikke hadde ringt etter henne så hun kunne hjelpe meg. Heldigvis hadde jeg ikke noe å skjule. Begge ganger var det snekkeren som hadde kontaktet meg eller i hvert fall vist hva han ville. Det ble en del ryddig av utstyr og renhold av behandlingsplassen på meg før jeg kunne spise min middag. Som på travle dager ble det å ringe og bestille pizza som ble levert på døra.

Neste dag møtte vi alle tre nede på kontoret etter at vi hadde skiftet klær. Det ble litt prat om at dette kom brått på. Jeg forklarte at slik kunne det bli og det var viktig for oss å hjelpe til når det trengtes. I tillegg skulle vi nå bruke narkose på pasienten. Vi hadde ikke mye erfaring med det, men jeg mente det var riktig å bruke det når vi hadde muligheten til det. Kunnskap og erfaring er aldri vanskelig å bære. At vi skulle bruke narkose innebar at pasienten måtte hvile ut i senga etter operasjonen. Spørsmålet var om jeg skulle ringe til vår nattevakt å få henne til å passe på Per etter behandlingen. Line mente at det ville være en god ide. Sissel skulle jo komme igjen senere på dagen.
pasienten.

Presis klokka ni ringte det på døra og der sto Per. Han kjente jo igjen mine søstre fra ombyggingen av klinikken i sommer. Line fulgte han ned på kontoret mitt. Her hilste han på søster Kari og han fikk en god klem av meg. Jeg måtte spørre Per om han hadde spist etter kl. 21 i går kveld. Det bekreftet han at han ikke hadde gjort. Før søstrene får overta pasienten ber jeg Per om å ta av seg skjorta. Som alle mine pasienter får han ei beroligende sprøyte i armen. Søstrene fikk beskjed om å gjøre han klar for behandling. I tillegg skulle de måle og vei Han og måle blodtrykket. Det kunne det være greit å ha kontroll når han skulle få narkose.

Jeg satte meg ned og slappet litt av samtidig som jeg studerte røntgenbildene på ny. Det var ingen tvil om hvilke to tenner jeg skulle operere bort. Etter en stund gikk jeg inn og satte på meg plastikkfrakken og buksa. I tillegg satte jeg på meg hetta og festet ansiktsmaska. Slik gikk jeg inn i behandlingsrommet og der holdt de to søstrene på med å gjøre pasienten i stand. Han satt i stolen og var festet til denne. De satte på han ei hette på hodet og ei stor grønn plastikkappe.

«Hvordan har du det, Per», spurte jeg.

Han svarte at han hadde det fint. Men fortsatt lurte han på hvorfor han måtte være slikt kledd. Jeg fortalte han at han skulle gjennom en behandling som kom til å ta litt tid og da var det fint å være slik kledd. Dessuten var det viktig at han ikke gjorde noen bevegelser som gjorde at han kunne falle ut av stolen. Jeg satte meg ned på stolen min og la stolen til pasienten ned slik at han ble liggende nesten vannrett.

«Søster, få maska», sier jeg og Kari rekker meg den sparte narkosemaska.

«Nå skal du få sove, Per, mens jeg fjerner de to tennene dine».

Jeg legger maska over munn og nese og nikker til søster Kari. Hun skrur på narkosegassen slik at han til å begynne med får 20% narkose og 80 % oksygen. Så fort han roer seg skrur søster det opp til 50/50. Det tar ikke så mange minutter før han lukker øynene og sover. Kari kjenner på hånda hans og den er helt slapp. Han får ha på seg maska litt til. Vi fjerner maska og taper igjen øyelokkene hans. Det er viktig at fuktigheten på øynene er i behold. Mens vi har fått Per til å sove har søster Kari funnet fra de instrumenter og utstyr som trenges til denne operasjonen.

Det første som må gjøres er å sette inn munnsperra. Munnen må holdes åpen.. Deretter er det å bruke speilet for å titte nærmere på de to stedene det skal opereres. Jeg griper etter skalpellen og skjærer opp ved den første visdomstanna. Det gikk greit å avdekke denne. Som på røntgenbildet ser jeg at den begynner å presse på den innerste jekselen nede på høyre side. Så begynner et møysommelig arbeid med å løsne tanna. Da er det godt at pasienten sover og slipper å kunne følge med på det arbeidet. Etter mye fram og tilbake får jeg løsnet tanna og med ei tang får jeg tatt den ut. Søster Line kommenterer at det ble mye arbeid og mye blod. Så er det bare å sy igjen hullet. Med to sting så er det gjort.

Tann nummer to er mye raskere å komme til. Et kort snitt med kniven og tanna er framme. Det går heldigvis raskere å få løsnet denne. Når tanna er ute må det gjøres to nye sting. Det har blitt mye søl. Da er det bra at vi alle er dekket av plast. Men med en dyktig søster til å suge opp spytt og blod går det tross alt bra. Jeg legger inn bomullsruller i sårene før jeg tar ut munnsperra. Jeg presser sammen kjeven til Per bare for å få litt press på sårene. Han begynner så smått å jamre seg. Det er et godt tegn. Da begynner narkosen å gå ut av kroppen. Det gjør ingen ting for jeg er ferdig med det som skal gjøres i stolen for i dag. Før jeg avsluttet åpnet jeg munnen hans og med en pinsett tok jeg ut de to blodrøde bomullsrullene,

Jeg reiste meg opp og ga beskjed til søstrene om å ta med seg pasienten til hvilerommet. De fjernet tapene overøynene, hetta og kappa han hadde på seg.
Etter å ha løsnet han fra stolen satte de han over i rullestolen og trillet han inn på hvilerommet. Her ble han lagt i senga og fikk over seg den plastikkledde dyna. Søster Kari fikk i oppdrag å holde et øye med pasienten. Jeg ba henne feste armer og ben til senga. Det er ingen vits i at han begynner å kaste på seg for mye. Line begynte å rydde opp etter behandlingen. Det var blitt mye utstyr å ta tak i. Selv tok jeg av meg buksa, frakken og hetta før jeg gikk inn på kontoret for å fullføre Pers journal. Ansiktsmaska lot jeg henge rundt halsen. Det kunne bli bruk for den når jeg gikk inn til Per om ikke så lenge. Dessuten hadde jeg en personlig plan om å holde han her en god stund. Per er en flott fyr, det er det ikke mulig å komme unna.

Klokka var allerede blitt 12. Klokka 14 skulle Sissel komme for at jeg skulle se over hullet etter operasjonen i går. Det var blitt mye visdomstenner den siste tiden.

Fortsättning:

Tillagd 27 feb 2022 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5344 ⚑ Anmäl