Ny spesialistklinikk Del 22

Ny spesialistklinikk

Del 22: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 22

Det var deilig å kunne sende Sissel hjem i godt humør. Det er alltid en god følelse når en pasient kommer hit med skrekk for deg og reiser hjem og er villig til frivillig å komme tilbake neste dag. Det ble allikevel en litt tidlig ettermiddag og jeg sendte mine to medarbeidere hjem. Selv hadde jeg litt papirarbeid å gjøre før dagen kunne avsluttes.

Så ringer min private mobiltelefon. Jeg ser at det snekker Per.

«Hei Per. Hva kan jeg hjelpe deg med? Er det bra med deg», spør jeg.

«Hei doktor. Jeg har fått vondt i ei tann og trenger din hjelp. Jeg håper at du har tid og anledning til å gjøre noe med det».

Jeg forteller Per at han har flaks. Han kan få komme hit med en gang. Det sier han at går bra. Han kan være hos meg i løpet av 20 minutter. Jeg forbereder meg mentalt på å undersøke han igjen. Det var en spesiell opplevelse for oss begge sist han var i stolen. Håper det blir en fin opplevelse denne gangen også. Jeg går ned og henger en plastfrakk og bukse på stellerommet. Jeg vet jo at Per liker plastklærne jeg bruker og at han blir pakket inn i plast. I tillegg gjør jeg i stand den beroligende sprøyta som alle mine pasienter får. I god tid før han skulle komme gikk jeg opp og satte meg i mottagelse. Munnbindet hadde jeg hengende rundt halsen og plastikkhetta lå i lomma på den hvite bakknappede frakken. Det tok ikke mange minuttene før det ringte på døra. På skjermen så jeg at det var Per som sto på utsiden. Jeg lukket opp og ønsket han velkommen inn. Jeg ga han en god klem og vi holdt om hverandre lenge.

Sammen gikk vi ned i underetasjen og inn på stellerommet. Der inne lukker jeg døra bak oss og ber Per om å kle av seg. Selv om det er bare oss to der må vi følge reglene som gjelder for klinikken og dessuten så tror jeg at han ville sette pris på det.

«Kle av deg Per og legg deg på stellebordet», sier jeg.

Mens han kler av seg setter jeg på meg buksa og frakken av plast. I tillegg setter jeg på meg hetta og fester munnbindet. Det ser skremmende ut. Jeg hjelper Per opp på stellebordet. Da kommer kroppen hans i kontakt med frakken min. Det er tydelig på junior at han trives. Den er på vei opp. Per blir litt rød i ansiktet, men slikt kan jeg ikke bry meg om. Vanligvis er det jo Line eller Kari som gjør denne jobben. Men jeg har ingen problemer med å finne fram bleie og plastikktruse til pasienten på bordet. Jeg setter på meg hansker og pudrer underlivet hans med talkum. Så er det på med bleia og plastikktrusa. Nå får han også den beroligende sprøyta. Han lurer veldig på hvorfor det er nødvendig men det går fint og jeg hjelper han ned fra stellebordet.

«Følg meg», sier jeg og leier han i retning behandlingsrommet.

Han er jo kjent her fordi han faktisk har bygd klinikken. Inne i behandlings-rommet ber jeg han sette seg i stolen. Det er litt av et syn som åpenbarer seg. En ung mann mer eller mindre naken, bare iført bleie og ei klar plastikktruse, sitter i stolen og venter på at jeg skal stelle tennene hans. Før han får tenkt seg om begynner jeg å feste den høyre hånda hans til armlenet. Deretter går jeg rundt og gjør det sammen med den venstre hånda hans. Pasienten sier ingen ting, men følger nøye med på hva jeg gjør. Vi titter på hverandre uten at det blir sagt noe. Til slutt fester jeg bena hans. Så finner jeg fram ei plastikkhette og setter på hodet hans. Deretter finner jeg fram ei blank plastikkappe som jeg fester rundt halsen hans og bretter ut slik at den dekker både han og stolen.

Mens stolen blir lagt bakover legger jeg ei hånd på brystet hans og kjeler litt ned ei brystvorte. Han stønner svakt og liker tydeligvis det jeg gjør. Pusten hans er heller ikke upåvirket. Jeg setter på meg hansker og finner fram det utstyret jeg trenger. På plass ved hodet til Per setter jeg på lyset og stiller det inn mot munnen hans. I tillegg trekker jeg bordet med instrumentene til meg. Per forteller at det er ei tann i underkjeven på høyre side som har voldt ham smerte de siste dagene.

«Nå må du være flink gutt å gape høyt», sier jeg og griper etter sonde og speil.

Med et godt tak om pasientens hode starter jeg å undersøke munnen. Det går greit å finne tanna som volder han smerte. Jeg spør om han vil ha bedøvelse. Hullet i tanna ligger slik til at det blir smertefullt å bore det opp. Jeg finner fram ei sprøyte og bedøver området rundt den ødelagte tanna. Mens bedøvelsen virker finner jeg fram bor og annet utstyr. Det må settes en matrise rundt det oppborede hullet når det skal fylles. Vi sitter og småprater litt mens bedøvelse får virke. Da lar jeg selvfølgelig den hanskekledde hånda hvile på hans underliv. Han titter på meg og er tydelig fornøyd. Det var tydelig at Per trivdes i stolen. Det hadde han jo bevist sist jeg hadde han der og det hadde helt tydelig ikke endret seg. Etter omtrent 5 minutter kjente jeg på munnen hans og han bekreftet at bedøvelsen virket. Jeg gjorde i stand boret.

«Gap opp og være flink gutt, Per, så skal dette være fort gjort», sier jeg og griper etter speil og bor.

Per gaper opp. Jeg ser at han misliker boret. Lyden og lukten preger han og jeg ser at han spenner seg i stolen. Jeg ber han om å forsøke å slappe av. Men jeg har et godt grep om hodet hans og presser det inn mot min plastkledde kropp. Det gjør godt for meg også. I en pause sier han at det ikke er lett å slappe av. Jeg benytter anledningen til å kjæle litt med han og fortelle hvor flink han tross alt er. Det roer han ned. Jeg bytter bor og for siste gang ber jeg han om å gape høyt. Det er ganske fort gjort å gjøre de siste justeringer av hullet. Jeg spyler det rent og blåser luft i det for å renske det.

For å kunne fylle det måtte jeg sette inn et matrisebånd rundt tanna. Før båndet kom på plass la jeg inn bomullsruller på begge side av tanna. Da fikk jeg gode og bedre arbeidsforhold. Det er viktig for meg å gjøre en god jobb med tennene til en så kjekk og flink kar som Per. Som normalt blør det litt når matrisebåndet presses ned i tannkjøttet. Slik er det bare. Bomullen tar hånd om det. Selve fyllingen av tanna går lett. Massen må herdes med det spesielle lyset. Jeg fjerner matrisebåndet og til slutt så sliper jeg til fyllingen slik at den blir mest mulig lik den originale tanna.

Når han først er i stolen benytter jeg anledningen til å se over resten av tennene hans. Jeg spør også om hvordan det er med visdomstennene hans. De har han så langt ikke gjort noe med. Det bekymrer meg litt. Jeg ser over tennene hans og finner ingen ting å bemerke.

«Per, vi må snakke om visdomstennene dine. Vi tok ikke røntgenbilder av tennene dine sist. Det nå vi gjøre nå», sier jeg og legger ei hånd på underlivet hans.

Jeg kjenner at det beveger seg der nede. Han trives i stolen. Det er et godt tegn. Han trives ikke bare i stolen, men han trives med plastikken jeg bruker. Det er tydelig. Jeg reiser meg opp og finner fram filmen som skal inn i munnen. Det er fort gjort å sette den på plass og få han til å holde den i ro med tennene. Så er det å stille inn apparatet og forlate stolen. Det sier pip og bildet er tatt. Filmen blir byttet og satt inn på den andre siden. Et nytt pip og også det bildet er tatt. Bildene vil kommer opp på skjermen på datamaskinen.

Jeg setter meg ned igjen ved pasienten. Vi småsnakker om det meste. Han er fornøyd med behandlingen, men synes kanskje det er litt drøyt å måtte ha på seg bleie og bli festet til stolen hver gang han skal til behandling. Jeg sier at både det å få seg bleie og bli festet til stolen er til hans beste. Ofte kan behandlinger ta lang tid og da kan pasienten bruke bleia til det den er tenkt til. For at ikke pasientene skal falle ut av stolen eller på annen måte skade seg blir de festet til stolen. I tillegg så fortalte jeg Per at alle på klinikken, både pasienter og ansatte måtte bruke bleier. Det hadde han vanskelig for å tro.

Etter hvert løsnet jeg armene og bena til Per fra remmene. Jeg tok også av han kappa han hadde på seg. Han var blitt litt svett. Til slutt tok jeg av han hetta og kastet mine hansker i søppelbøtta.

«Per, kjenn på underlivet mitt så vil du kjenne at også jeg bruker bleie», sier jeg og leier Per ut av stolen.

Han er litt tvilende til å gjøre det, men jeg tar tak i hånda hans fører den under frakkene jeg har på meg. Jeg klemmer den hardt mot underlivet mitt. Per ser på meg med store øyne og det gjør meg utrolig godt at en mann kjenner på underlivet mitt. Det går ilinger gjennom kroppen min også. Jeg holder hånda hans der lenge og klemmer den hardt mot kroppen min. Jeg slipper etter hvert taket i hånda hans og tar rundt Per. Jeg gir han en bamseklem og han legger henda sine rundt meg.

Sammen går vi inn på stellerommet. Per må legge seg på stellebordet igjen. Forsiktig tar jeg av han plastikktrusa og bleia. Junior kommer til syne og den reiser seg i all sin prakt.

«Unnskyld», sier Per og forklarer at han ikke er vant til å være naken foran en annen person på denne måten.

Jeg sier at det er ikke noe å være bekymret for. Jeg ser at dette bare er et bevis på at vi på en måte har hatt det fint sammen. Det er han enig i. Bra er det antagelig ikke men jeg tar et godt tak om hans lem. Det tar ikke lenge før han spruter sin sæd utover sitt eget underliv. Per blir sprut rød i ansiktet og unnskylder seg som best han kan. Nok en gang forteller jeg Per at dette ikke er noe å bli flau for. Det er en helt naturlig hendelse som faktisk også gjør meg godt.

Per får gå i dusjen og kle på seg. Jeg ber om at han kommer inn på kontoret til meg etterpå. Vi er nødt til å snakke sammen.

Fortsättning:

Tillagd 18 feb 2022 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5339 ⚑ Anmäl