Ny spesialistklinikk Del 18

Ny spesialistklinikk

Del 18: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 18

Aldri tidligere hadde vi sittet så tett på hverandre, tannlege og søster. Men uansett var det behagelig og fint. Vi så på hverandre og smilte under ansiktsmaskene.

«Randi, nå skal du få sove mens jeg setter på tannreguleringen. Det vil gjøre det lettere for oss å arbeide med deg og du vil ikke ha noe smerte eller ubehag. Jeg kommer til å legge ei maske over nese og munn og du skal bare puste rolig på vanlig måte. Gjør du det vil dette gå fint for seg», sier jeg til pasienten.

Søster Line finner fram den svarte maska og rekker den til meg. Jeg tar et godt tak om Randis hode og holder den et lite stykke over hennes munn og nese.

«Da kan du skru på lit gass», sier jeg til Line.

Hun skrur på til 20 % gass. Jeg merker at Randi reagerer på lukta og forsøker å vri seg unna. Det var jeg forberedt på og med et godt tak om hodet hennes presser jeg ansiktsmaska over nese og munn.

«Pust inn … og pust ut. Pust inn … og pust ut. Søster, da kan du skru opp til 50 %, sier jeg.

Randi blir raskt slappere og slappere. Øynene er lukket og etter hvert merker jeg at hun sover. Jeg fortsetter å holde maska på pasienten en kort stund til. Søster skrur av gassen og jeg tar maska vekk fra ansiktet til Randi. Jeg titter på øynene hennes og det er tydelig at hun sover godt. Jeg tar fram stetoskopet og lytter på hjertet hennes. Det slår fint og jeg kan begynne å montere reguleringen på tennene hennes. Det er imidlertid viktig at vi sjekker pasienten jevnlig under behandlingen. Ingen av oss har mye erfaring med narkose og vi må derfor føle oss litt fram. Med en sovende pasient var det ikke lenger noen utfordring å sette inn munnsperra. Jeg måtte bruke den for å få best mulig oversikt over tennene. Dessuten vil det gjøre det langt lettere å komme til de tennene innerst i munnen som jeg skal feste reguleringen på.

Det første jeg må gjøre er å pusse raskt over tennene hennes. Det er selvfølgelig tennene i overkjeven. Det er fantastisk å kunne jobbe med en pasient som ikke på noen måte legger vanskeligheter i veien. Alt går så lett som det skal. Jeg tenker at det å bruke narkose burde jeg ha gjort for lenge siden. Men og det er et stort men, det er jo ikke helt ufarlig rent helsemessig å legge pasienter i narkose. Det finnes mange eksempler på at pasienter ikke har overlevd narkose i forbindelse med operasjoner. Det er derfor viktig at vi tar oss tid til å sjekke pasienten hjerterytme med ujevne mellomrom. Med en sovende pasient går det greit å lime reguleringen på tennene. På de innerste jekslene blir festene som bøylen skal inn i satt på. Nå har vi holdt på i tre kvarter og jeg begynner å nærme meg at jeg er ferdig for i dag. Til slutt måtte jeg gå over all reguleringen for å sjekke at det ikke var noen metallbiter som kunne lage sår i munnhulen til Randi. Også det gikk bra. Heldigvis begynner også Randi å komme til seg selv. Hun grynter litt når jeg rører hodet hennes. Søster tar et godt tak om hodet til Randi og løfter det opp fra hodestøtten slik at jeg kommer til og får festet bøylen til reima som skal bak i nakken hennes. Den bli festet med små strikker som utgjør presset på tennene. Line legger hodet hennes forsiktig tilbake i hodestøtten. Randi våkner heldigvis mer og mer. Søster og jeg reiser oss opp og vi tar av oss maskene. Jeg gir Line en god klem og et kyss på munnen.

«Dette ser ut til å ha godt svært bra. Vi håper bare at pasienten våkner opp og har det bra», sier jeg.

Sammen løsner vi Randi fra stolen og tar av henne plastikkappa og hetta. Sammen tar vi henne med inn til senga hennes. For at hun ikke skal gjøre noe ufordelaktig med reguleringen fester armene hennes til senga med reimer. Mens vi holder på med dette kommer søster Kari inn til oss. Hun lurer på hva vi har gjort. Hun ser imidlertid bøylen rundt hodet til Randi og skjønner at vi har festet reguleringen på tennene hennes.

Jeg går bort til søster Kari og gir henne en klem samtidig som jeg spør hvordan det står til med henne. Hun forteller at nå er det helt bra, men at det tar tid å komme seg etter narkosen. Hun lurer veldig på hvor mye narkose hun egentlig fikk. Jeg sier at vi skal gå ut på oppholdsrommet og prate der, men først må jeg sjekke hjertet til Randi. Det er bra rytme på det og det virker derfor som hun klarer seg bra. Det blir imidlertid viktig å følge med.

Ute på oppholdsrommet tar Line og jeg av oss plastikkbuksene og frakkene. Søster Kari lager en god kopp kaffe til oss alle tre. Jeg er spent på å høre detaljer om Karis opplevelser i forbindelse med narkosen. Dette er viktig for her er jeg faktisk ansvarlig for pasientenes liv og død. Mange spørsmål har rullet rundt i hodet mitt i løpet av de siste dagene. Kan vi brukes narkose på hvem som helst av pasientene eller må dette undersøkes grundig i hvert enkelt tilfelle? Derfor en Karis synspunkter veldig viktig. Hun var jo tross alt med på opplæringen og har nå vært utsatt for bruk av narkose. Vi diskuterte og utvekslet meninger om narkose. Kari var helt klar på at vi burde begrense bruken og bare bruke det når det var elt nødvendig for å gjennomføre behandlingen. Hun mente også at det var helt uaktuelt å bruke det to dager på rad på samme pasient. Det var hun ganske sikker på at de fleste kropper ikke ville tåle. Dette var viktig informasjon som jeg var veldig glad for å få.

Mens vi sitter der tikker det inn en melding fra kommuneoverlege Signe Røskeland. Hun ville komme på besøk til oss senere i dag. Det kan vi selvfølgelig ikke nekte henne. Det er jo kommunen som skal betale det meste av gildet. Det tok ikke mer enn en halv time før overtannlegen sto i døra. Søster Kari ble med henne inn i garderoben og fikk skiftet klær på henne. Hun syntes nok det var unødvendig men sa ikke noe. Hun ga uttrykk for at hun ikke skulle være her så lenge. Søster ble med henne ned på kontoret til meg. Hun lurte på hvordan den nye klinikken virket. Jeg måtte si at så langt virket det veldig bra. Videre fortalte jeg at klinikken hadde fått narkoseutstyret og at vi allerede hadde testet det. Overtannlegen var fornøyd med at vi hadde testet det på en av våre først, før vi brukte det på pasienten Randi. Jeg tok med meg Signe på en rundtur i klinikken. Vi gikk også inn til Randi. Uansett var det tid for å se til henne igjen. Heldigvis var alt bra. Overtannlegen var meget begeistret over hvordan klinikken var blitt og hvordan vi tok vare på pasientene.

Mens vi var alene sier overtannlegen plutselig at hun vil ha meg i stolen i morgen. Det er tid for en grundigere sjekk av tennene mine. Hun minner meg på den avtalen vi har. Hun vil være alene med meg. Dette kom som en stor overraskelse på meg mitt opp i alt det andre jeg og vi, hadde å stri med.

Etter at overtannlegen hadde gått ble vi sittende på kontoret. Et annet tema som vi måtte snakke om var om vi hadde funnet nok et menneske til å være nattevakt hos oss. Vi kunne ikke forlange at Hilde skulle jobbe 7 netter i uka. Kari hadde gjort nok noen undersøkelser og sammen med Hilde hadde de funnet en aktuell kandidat. Det var ei venninne av Hilde som hadde gått sammen med henne på skolen. Spørsmålet var om hun var villig til å innfinne seg med mine krav til de ansatte. Et annet spørsmål var om jeg også måtte finne noen som kunne vaske og stelle i stand på klinikken. Det var plutselig blitt så mye som skulle gjøres. Noe av vaskingen av arbeidstøy kunne gjøres på nattevaktene, men vasking av gulv og generell rengjøring måtte gjøres på kveldstid.

Vår nye kandidat til nattevakt ble oppringt av søster Kari. Hun kunne komme hit i ettermiddag for en samtale med meg. Avtalen var at hun skulle komme klokka 17.00. De to søstrene fikk gå hjem. Kristin som hun het, kom presis klokken 5. Jeg var alene på klinikken og gikk opp og hentet henne. Vi gikk ned på kontoret mitt. Hun ble litt overrasket over at jeg gikk i en hvit bakknappet kittel. Hun mente at det var gammeldags og svært upraktisk. Jeg forklarte henne at det var slik jeg ønsket å være kledd ved behandling og alle mine ansatte gikk også slik kledd. Jeg forklarte henne at vi også brukte bleier og plastikktruser når vi var på jobb. Nok en gang ble hun svært overrasket. Kristin lurte også å hvorfor klinikken trengte nattevakt. Jeg forklarte henne om avtalen med kommunen og at vi faktisk hadde myndighet til å hente pasienter som ikke møtte opp til avtalt time. Videre forklarte jeg at vi hadde to overnattingsrom for pasienter og det var i den forbindelse vi trengte nattevakter. Hun hadde ikke fått snakket med Hilde etter at søster Kari tok kontakt med henne. Jeg forklarte Kristin at Hilde kom hit om en snau halvtime. Vi hadde en pasient som overnattet her fordi hun hadde vært i narkose under dagens behandling og skulle til behandling igjen i morgen.

Hun var svært interessert i å se klinikken. Det skulle hun få lov til men da måtte hun skifte på seg. Kristin ble rød i ansiktet men aksepterte det. Jeg tok henne med til stellerommet hvor hun måtte kle av seg og legge seg på stellebordet. Hun fikk beholde brystholderen på. Etter at bleie og plastikktruse var på fikk hun på seg ei hvit bukse og en hvit bakknappet frakk. Jeg hjalp henne med å knappe på frakken. Hun syntes det var spesielt å gå slik kledd. Det hadde hun aldri gjort før til tross for at hun hadde jobbet nesten 15 år innen helsesektoren. Jeg måtte parere den å si at da var det på tide. Vi lo godt begge to.

Fortsättning:

Tillagd 11 dec 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5254 ⚑ Anmäl