Ny spesialistklinikk Del 17

Ny spesialistklinikk

Del 17: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 17

Ny spesialisttannklinikk - kapittel 17.

Det første vi måtte gjøre var å ta nye avstøpninger av tennene til Randi. Søster Kari var ikke fornøyd med de avstøpningene vi tok sist pasienten var på klinikken. Kari er spesialist på å lage modeller av tennene og det er bare for meg å følge det hun sier. Derfor var det fram med formene og alginatmassen. Søster Kari gjorde i stand formene. For at avstøpningene skal bli så gode som mulig er det viktig å kontrollere at tennene er rene. Med speil og sonde gikk jeg over tennene til Randi. Det var litt matrester som måtte fjernes. Det ble gjort med vann, luft og sonden.
Nå var det tid for avstøpningen. Stolen ble rettet opp litt slik at pasienten satt mer enn hun lå. Den første forma ble satt i overkjeven. Ved hjelp av speilet fikk jeg kontrollert at alle tennene var godt dekket med masse. Nok en gang merket jeg at Randi begynte å slikke på de hanskekledde fingrene mine som holdt forma på plass. Jeg tittet ned på Randi og øynene våre møttes. Dette likte hun tydeligvis fortsatt. Hun var nesten blank i øynene. Jeg holdt forma i munnen i nesten fem minutter. Det var viktig at massen hadde stivnet tilstrekkelig. Jeg tok den ut og søster Kari godkjente den. Så var det inn med den andre forma. Også denne gangen ble fingrene mine slikket på.

«Bare sug på dem, du Randi. Det gjør litt godt for meg også», sier jeg til henne.

Svare kunne hun ikke. Jeg hadde et godt grep om hodet hennes. Etter nye fem minutter tok jeg forma ut og også denne ble godkjent. Da var det å renske opp i munnen hennes. Alt av rester etter avstøpningen ble fjernet. Jeg holdt opp kruset med vann slik at hun fikk skylde munnen sin. Festet til stolen som hun var kunne hun ikke ta kruset selv. Hun fikk skylde munnen sin og fikk litt vann å drikke. Så la jeg stolen bakover igjen slik at pasienten nesten lå vannrett. Vi tittet på hverandre.

«Hva skal du gjøre nå», spurte Randi.

«Nå skal jeg se over det vi gjorde sist du var her og så skal jeg forsøke å lage en plan for tannreguleringen du skal få. Du er veldig heldig som får dette gratis. Kommunen vil betale. Åpne munnen din. Gap opp. Høyt opp», sier jeg.

Litt motvillig åpner hun munnen og med speil og sonde sjekker over de tennene som vi reparerte. I tillegg registrerte jeg at såret etter tanna jeg trakk var grodd fint. Det hadde tydeligvis ikke voldt pasienten noen problemer. Mens jeg undersøkte munnen hennes la søster Line ei hånd på brystet hennes og klemte lett på det. Heldigvis har jeg et godt grep om hodet hennes for jeg merker at Randi spenner kroppen. Hun liker tydeligvis søsters behandling. Det er bra. Det er ingen grunn til at pasienten ikke skal ha det godt under behandlingen.

Når jeg skal sette på reguleringen må tennene være rene. Jeg reiser meg derfor opp for å finne det utstyret jeg trenger for å rengjøre og pusse yttersiden av tennene i overkjeven. Utstyret setter jeg på bordet på uniten og trekker det til meg.

«Nå skal vi pusse yttersiden av tennene dine der reguleringen skal festes. Nå må du være flink, Randi, og åpne munnen din og gape stort. Da slipper jeg å være streng med deg. Dette kommer ikke til å gjøre vondt. Det kommer til å dure litt, men det blir ingen smerte», sier jeg.

Randi titter på meg og jeg ser at det blir litt vått i øyekroken hennes. Jeg tar tak i boret og setter på en kost. Litt pasta må på kosten før boret føres inn i munnen til Randi. Med speilet holder jeg leppa borte fra tennene. Tann for tann blir pusset og hele pussingen er over i løpet av 10 minutter. På nytt blir stolen reist opp og søster holder opp kruset med vann slik at pasienten får skyllet munnen.

Jeg skyver bordet fra meg og sier at da kan søstrene løsne pasienten fra stolen og ta henne med tilbake til senga hvor hun skal tilbringe natta. Deretter ber jeg om at søstrene møter meg på kontoret. Vi må prate sammen. Jeg tar av meg pvc-frakken og buksa. Hanskene og munnbindet går i søppelbøtta. Det tar ca 10 minutter før de to kommer inn på kontoret. Vi setter oss med vær vår kopp med kaffe. Utfordringen vår var at vi måtte teste ut narkoseutstyret før vi kunne bruke det på en pasient. Kari og Line var de mulige kandidatene til å teste dette på. Ingen av dem meldte seg frivillig og det ble derfor nødvendig å trekke lodd.
Den som vant eller retter sagt tapte loddtrekningen, måtte være prøvekanin. Det ble søster Kari. Siden vi ikke hadde spist på lenge kunne vi starte ganske raskt. Søster Kari måtte kle av seg og som alle andre pasienter ble hun kun iført bleie og plastikktruse plassert i stolen og festet til denne. Nå var det viktigere enn noen gang at pasienten ble festet med remmer. Siden vi ikke skulle gjøre annen behandling enn å få søster Kari til å sove bestemte jeg at søster Line og jeg bare satte på oss hette, ansiktsmaske og hansker på oss.

Søster Kari fikk på seg hette og kappe av pvc som en helt vanlig pasient. Vi visste jo ikke hvordan hun kom til å reagere på narkosen. Dette kom til å bli spennende. Vi var enige om å starte med lav grad av nitrogenoksyd. 20/80 ble blandingsforholdet til å begynne med. Jeg tok et godt tak om hodet til Kari og la den svarte maska over hennes nese og munn. Etter ca 2 minutter spurte jeg henne om hvordan dette kjennes. Hun svarte at hun merket at hun hadde pustet inn narkose. Vi økte derfor til et blandingsforhold 40/60. Etter ytterligere to minutter hadde søster Kari vanskelig for å svare meg. Vi økte til 50/50 og etter ytterligere 2 minutter så sov søster Kari. Vi tok tida da det skjedde. Søster Line holdt hele tid kontroll på Karis puls. Vi kunne jo ikke risikere at det skjedde noe med henne. Jeg åpnet munnen til Kari og satte inn ei munnsperre slik at om nødvendig så kunne jeg arbeide med tennene hennes. Munnsperra ble raskt tatt ut og vi var spente på hvor lenge søster Kari ville sove. Pulsen var fin hele tiden. Det tok ca en halv time før hun begynte å våkne. Da tok søster Line og jeg henne med inn på det andre soverommet og la henne i senga. Hun skulle få ligge der så lenge hun ville; om nødvendig til i morgen tidlig. Line kom bort til meg og ga meg en god klem. Jeg svarte med et kyss på munnen. Dette hadde vært vellykket, ja veldig vellykket. Etter at jeg skiftet bleie på Line for en tid tilbake hadde liksom blitt et noe annet forhold mellom oss. Vi tittet mer på hverandre og jeg hadde i stor grad lagt merke til kvalitetene i arbeidet hennes. Nå leide vi hverandre ut av soverommet til søster Kari. Søster Hilde ville komme snart for å passe på de to pasientene i natt.

Vi gikk inn på kontoret og tok oss en kopp kaffe. Vi burde feiret med noe sterkere men så lenge søster Kari var i ferd med å våkne opp av narkosen turte vi ikke gjøre det. Etter et kvarter gikk Line inn og så til pasientene våre. De hadde det bra begge to. Kari begynte mer og mer å komme til seg selv. Line fikk fortsatt ikke noe fornuftig svar fra henne. Det var imidlertid viktig å holde et øye med utviklingen hennes. Line og jeg hadde en fin stund sammen. Vi pratet om løst og fast. Vi ble enige om å møtes i kveld etter arbeidstid.

Etter ytterligere en time begynte søster Kari eller rettere sagt pasient Kari å komme til seg selv. Jeg gikk inn til henne og ba henne holde senga så lenge at hun virkelig var kommet til seg selv. Ingen av oss hadde mye erfaring med narkose. Vi hadde jo avbrutt narkosen i det øyeblikk som Kari sovnet. Likevel hadde hun vært borte i omtrent en halv time. Vi måtte nok beregne at pasientene våre i fremtiden måtte sove lenger. Dette hadde vi ingen erfaring med så her var det viktig å gå rolig fram.

Klokka var blitt nærmere 18.00 og søster Kari ønsket å ligge i senga litt lenger. Søster Line og jeg gikk hjem. Søster Hilde skulle ta seg av våre to pasienter. Kari kunne få forlate klinikken når hun selv følte for det. Randi måtte forbli i senga.

Søster Hilde hadde lange samtaler med Kari i løpet av kvelden hun var svært interessert i å høre hvordan Kari hadde opplevd det å få narkose. De to kjente hverandre fra tidligere og hadde derfor et godt forhold. Jeg hadde tenkt å bruke formiddagen i morgen fredag til å få vite hvordan søster Kari hadde oppfattet det å få narkose. Her var det viktig å innhente erfaringer. Hadde hun kjent at jeg satte inn munnsperra?
Da Hilde kom på jobb gikk jeg opp til meg selv. Kl. 20.00 skulle jeg møte Line på et utested i nærheten. Vi skulle spise godt og kose oss med litt godt drikke. Resultatet ble at Line ble med meg hjem etter middagen og overnattet hos meg. Det var hyggelig med litt jentekos. Det ble klemming og litt kyss på munnen. Hva som ellers skjedde får bli mellom oss. Både godt og fint var det.
Neste morgen var vi tidlig nede og skiftet til de hvite klinikklærne. Søster Kari hadde reist hjem ved midnatt, ganske frisk og opplagt. Hilde oppdaterte oss på situasjonen til Randi. Hun hadde fått frokost og var stelt. Det innebar at hun var vasket, hadde fått ren bleie og pusset tenner etter frokost. Med andre ord; hun var klar for tannlegestolen. Da Hilde hadde reist hjem satte Line og jeg oss ned med en god kopp kaffe. Kari fikk komme når hun ville. Søster Line og jeg fikk klare oss alene. Vi snakket litt om hvem vi kunne få som ekstra nattevakt på klinikken. Verken Line eller jeg hadde noen gode forslag. De vi tenkte på trodde vi ikke ville akseptere vilkårene eller at de i første omgang ville bli for dyre for meg.

Etter hvert gikk vi inn i behandlingsrommet og fant fram måtte festes holdere på alle tennene fra hjørnetennene og bakover på hver side. I tillegg ville det på de bakerste tennene festes fester for bøylen som skulle presse tennene bakover slik at det ble plass til hjørnetennene hennes. Så lenge som mulig måtte hun gå med en bøyle som ble festet rundt nakken som la press på tennene. Den ble festet med små sterke strikker. Det viktigste i dag var å få startet med å feste fester på tennene. Line gikk og hentet Randi. Sammen festet vi henne til stolen. Før søster fikk sette på Randi kappa lyttet jeg på hjerte og lungene hennes, bare for å sjekke at alt var i orden. Hjertet slo nok litt fort, men det hadde sin naturlige forklaring. Alt annet så ut til å være i orden. Søster satte på Randi halskreppen og plastikkappa. Jeg la stolen bakover og søster kom med et hvitt håndkle som hun la over ansiktet hennes. Så gikk vi og gjorde oss i stand. Det innebar på med bukse og frakk av pvc, hette på hodet og munnbind. Vi hjalp hverandre å knyte ansiktsmaskene. Ved stolen satte vi på oss hansker og fjernet håndkleet fra Randi. Søster Line tok plass ved stolen på motsatt side av meg. Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig ble vi sittende veldig tett på pasienten begge to. Bena våre krysset hverandre og plutselig hadde jeg Line sitt venstre kne helt opp i skrittet. Det resulterte jo i at mitt ene kne også var tett i hennes skritt.

Fortsättning:

Tillagd 7 dec 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5250 ⚑ Anmäl