Ny spesialistklinikk Del 11

Ny spesialistklinikk

Del 11: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 11

Ny spesialisttannklinikk – kapittel 11

Mandag morgen møtte vi opp friske og opplagte alle tre. Jeg hadde satt på meg bleie og PVC truse hjemmefra. De to søstrene hjalp hverandre på med bleier, bukser og frakker. Vi møttes nede på kontoret med en kopp kaffe. Det ville bli en spennende uke; den siste uka før tre ukers sommerferie og ombygging av klinikken. Det ble nok ingen vanlig sommerferie for meg, fordi jeg måtte overvære ombyggingen og svare på spørsmål fra de som skulle gjøre ombyggingen. Men det var prisen for å drive egen bedrift.

Det store spenningsmomentet i dag var at søster Kari skulle ringe opp en mannlig pasient og avtale tid med ham for en undersøkelse. I tillegg viste at vår pasient Heidi ble siste pasient denne uka. Hun skulle komme på fredag. Samtidig måtte vi diskutere hvordan vi skulle håndtere Randi. Hun skulle vi under alle omstendigheter ha her lenge som pasient på klinikken. Vi skulle om nødvendig bruke tvang for å sette på henne regulering på overkjeven. Det hadde overtannlegen gitt hjemmel for.

Kari ringte opp den mannlige pasienten som lovet. Han het Kåre og bodde på den andre siden av byen. Han var enslig og hadde som de andre pasientene stor redsel for alt som het leger og tannleger. Kåre var 40 år. Han fikk ordre fra søster Kari om å møte her i dag kl. 13.00. Vi meldte inn Kåre til overtannlegen som et nytt kasus. Raskt kom det melding tilbake med «Lykke til». Glimrende, da var økonomien også i orden for denne pasienten selv om ikke hverken vi eller overtannlegen visste hvordan det så ut i munnen hans. Imidlertid ville dette bli en ny erfaring for oss.

Det ble ene rolig formiddag. Det var fint å kunne ta det litt rolig av og til. Vi pratet om hvordan vi skulle pakke ned utstyret på klinikken. Snekkeren som skulle ha hovedansvaret for ombyggingen skulle komme hit på onsdag morgen og snakke med meg. Han hadde vært her da han sa ja til jobben, så han visste hvordan det så ut.

Vi spiste en tidlig lunsj og fikk skiftet bleier på oss oppe i garderoben. Begge mine søstre var ivrige etter å få være med på å skifte på meg. I og med at vi hadde tid benyttet de også anledningen til å barbere meg nedentil. Når vi bruker bleie er det fornuftig å være så glattbarbert som mulig der nede. Det gjelder oss alle tre; vel egentlig 4 når jeg regner med nattevakta vår Hilde. Line og Kari er ikke mindre frekke annet enn at de gir meg en behandling som fører til en kraftig orgasme. Det er faktisk første gangen de gjør det i forbindelse med et bleieskift. Vi er enige om at det skal bli godt å få et eget stellerom på klinikken. Da kan vi behandle hverandre på en enda bedre måte. De to søstrene påstår hardnakket at deres bleier fortsatt er tørre. Jeg kjenner på dem og det stemmer, dessverre.

Fem minutter før kl. 13 ringer det på døra. Både søster Kari og søster Line er opp i resepsjonen. Kari åpner døra og ber Kåre komme inn. Han rygger litt da han får se kvinnene i de hvite frakkene. Imidlertid er både Line og Kari raske med å ta Kåre i hver sin arm og få han på innsiden. Dette kan bli spennende. Kåre forteller at det å se de to i de bakknappede frakkene gjør at han får minner tilbake til skoletannlegen på 80-tallet og det er det som fortsatt sitter i ham som er forferdelig minne.

De to hvitkledde får imidlertid roet ham ned og satt han på en stol. De tar tak i hver sin hånd og prater beroligende med ham. Han roer seg etter hvert ned. Etter 20 minutter er han klar for å bli med ned til mitt kontor. Her tar jeg imot han og ber han sette seg ned i stolen ved kontorpulten min. Kåre er en kjekk fyr og ser alminnelig godt ut. Han gir uttrykk for at han er glad han ikke ser noen tannlegestol på rommet. Søster Kari sier med en gang at her trenger vi ei sterk sprøyte med beroligende. Jeg ber han fortelle meg om sine opplevelser hos tannleger og hvorfor han ikke har vært hos tannlege på omtrent 10 år. Han gjentar det han fortalte oppe. Det er dårlige opplevelser hos skoletannleger som henger i. De gamle borene uten kjølende vann og uten bedøvelse henger i hos han. Jeg kan trøste han med at vi skal hjelpe han og gjøre dette på en mye mer behagelig måte. Det eneste vi forlanger er at han følger de kravene som vi har og at han oppfører seg pent. Jeg lovte han også at han aldri hadde fått slik behandling som han ville få her. Det første jeg ba han om var å ta av seg på overkroppen. Søstrene stilte seg en på hver side av han. Jeg reiste meg opp og gjorde i stand den beroligende sprøyta. Det gikk imidlertid greit å få satt sprøyta. Han reagerte ikke noe særlig på den. Jeg spurte om hvordan han helse generelt var. Han hadde ingen andre sykdommer eller helseplager som han viste om. Det hørtes jo bra ut.

Etter hvert roet han seg ned og jeg ba han om å kle helt av seg. Det kunne han ikke skjønne at var nødvendig for en tannbehandling. Som jeg hadde fortalt han tidligere ville han bli behandlet pent hvis han bare fulgte de kravene vi stilte. Et av dem var at han skulle kle seg naken. Søstrene la han på benken og under sterk tvil aksepterte han å bli påsatt bleie og plastikktruse. Vi fortalte han at det faktisk bare var vi som så han slik. Var det forøvrig antydning til en liten reisning hos Kåre da han ble lagt på benken? Hva betydde i så fall det? Var det kanskje ikke så ille å ha tre hvitkledde kvinner rundt seg?

Kåre fikk ligge på benken en kort stund. Søster Kari satte seg ved siden av han og holdt han i hånda. Søster Line og jeg gikk inn på behandlingsrommet og gjorde oss og rommet klart til Kåre kom inn. Bordet med utstyret ble gjort klart og dekket til. Det var ikke nødvendig at han fikk se det før det ble nødvendig. I dag hadde vi jo under alle omstendigheter bare tenkt å gjennomføre en undersøkelse av hans tilstand, nærmest en EU-kontroll.

Søster Line gikk inn til Kari og pasienten og sammen leide de Kåre inn til stolen. De hadde tatt et solid grep om armene hans. Til tross for sprøyta kunne det jo komme en reaksjon når han fikk se stolen. Det gikk imidlertid bra. Han ble nok litt skremt når han fikk se meg kledd i plast utenpå de hvite klærne og med ansiktsmaska på. Både Kari og Line var raske med å feste armene hans til stolen. Det samme gjorde de med bena. Deretter festet de ei solid reim rundt underlivet hans. Nå satt han i stolen og kom ikke derifra. Søster Kari satte på han halskreppen og plastikkappa. Hette på hodet fikk han også til tross for at han ikke hadde mye hår på hodet. Kari la stolen bakover og ba han innstendig om å slappe av. Han kom ikke herfra før vi slapp han ut.

Kari og Line satte på seg plastikkbukser og frakker utenpå de hvite klærne. Hetter og masker kom også på. Deretter satte søster Kari seg ned på motsatt side av pasienten. Sprøyta Kåre fikk inne på kontoret hadde nok hatt sin virkning. Pasienten var svært slapp og det var bra.

«Nå må du være flink og åpne munnen din så jeg får sett på tennene dine», sier jeg.

Under sterk tvil åpner han munnen og lar meg slippe til med sonde og speil. Dette ser ikke bra ut. Her kan det bli mye arbeid. Jeg spør han om det er noe sted det gjør spesielt vondt. Hen peker på høyre side nede. På nytt ber jeg han om å gape opp. Det gir meg muligheter til å undersøke der nærmere. Akkurat som hos pasienten Randi er det den innerste jekselen som er veldig dårlig. Deler av tanna har forsvunnet og jeg tror at det beste er om jeg fjerner tanna. Da blir det tanntrekking første dag for Kåre. Jeg forklarer han hvordan jeg vurderer tanna. Det første han spør om er om har får bedøvelse. Jeg lover at det skal han få. Jeg ber søster Kari finne fram sprøyta og munnsperra. Det første jeg gjør er å sette inn munnsperra. Da holdes munne åpen og jeg får gode arbeidsforhold. Det er viktig særlig når jeg skal inn og fjerne ei tann. Det må skje på en sikker måte slik at hele tanna kommer ut. Så legger jeg inn bomull slik at jeg uforstyrret får tilgang til tannkjøttet på begge sider av tanna. Sprøyta blir satt på begge sider. Kåre har tydeligvis vondt og jeg ser at han gjør sterke grimaser. Beklageligvis må det gjøre litt vondt å sette sprøyter, men slik er det. Det blir lettere når tanna skal ut. Søster Kari tar sjansen og lar den hanskekledde hånda si gli over underlivet til Kåre. Det gir resultater og hun kjenner at det blir antydning til reisning i bleia. Kanskje har pasienten det ikke så aller verst i stolen sammen med oss. Så langt er jeg fornøyd med å ha en mann i stolen. Men vi får se hvordan dette utvikler seg.

Jeg blir sittende ved siden av pasienten og benytter anledningen til å la den hanskekledde hånda mi gli på kinnet hans. Kåre snur hodet og øynene våre møtes.
Jeg flytter hånda mi ned og tar et godt tak i hans hånd.

«Slapp av så vil dette gå bra», sier jeg.

Svare klarer han ikke med sperra i munnen. Han prøver nok å si noe men det er helt uforståelig. Bedøvelsen virker og søster Kari og jeg setter oss på plass. Jeg begynner med å legge inn bomull i munnen hans slik at verken leppa eller kinnet skal være i veien for meg. Med et godt tak om hodet hans presser jeg det inn mot min plastikkledde kropp. Med høyrehånda griper jeg tak i et instrument som jeg skal bruke å forsøke å løsne røttene på jekselen. Det er ikke så lett og jeg må bruke litt makt for å komme ordentlig til. Etter litt jobb tror jeg at tanna er løs og jeg ber søster om å rekke meg tanga. Jeg tør ikke slippe det gode taket jeg har om pasientens hode. Tanna er heldigvis så løs at det går greit å trekke den ut. Jeg ser at pasienten ikke er fornøyd. Noe smerte har han tydeligvis hatt. Det gode er imidlertid at restene av tanna kommer ut i ett stykke. Det er ikke rester av røttene igjen i kjeven. Det blør mye fra hullet og søster Kari er raskt til å suge dette opp. En bomullsrull blir lagt i hullet og jeg tar ut munnsperra slik at pasienten kan bite sammen og holde bomullsrullen på plass.

Fortsättning:

Tillagd 13 jul 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5151 ⚑ Anmäl