Ny spesialistklinikk Del 10

Ny spesialistklinikk

Del 10: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 10

Ny spesialisttannklinikk – kapitel 10.

Med pasienten på plass i senga og med ny og ren bleie på seg, kunne også søster Line ta av seg plastikkfrakken og buksa. Det var en fornøyd trio som satt på kontoret. Behandlingen av pasient Randi gikk stadig lettere. Klokka var blitt nærmere 15.00. Hilde kom ikke før kl. 18.00. Jeg sendte søstrene hjem. Selv skulle jeg utforme arbeidsavtalen med Hilde slik at den var klar til hun kom hit. Det ble en form for tilsetting som vikar hos oss. Samtidig var det litt kontorarbeid i forbindelse med et utkast til avtale med overtannlegen og kommunen.

Hilde kom litt tidlig. Hun ringte på fordi hun ikke hadde fått nøkkel til klinikken. Jeg gikk opp og slapp henne inn. Sammen gikk vi til garderoben. Jeg hjalp henne med å skifte klær. Hun måtte legge seg på benken og fikk på seg bleie og truse under den bakknappede hvite frakken. Hun hadde heldigvis ingen motforestillinger mot hverken bleie eller antrekket vi brukte på jobb. Det gjør alt mye lettere. Sammen gikk vi ned på kontoret og så på kontrakten eller arbeidsavtalen. Den hadde hun heller ikke noen motforestillinger til. Lønna var kanskje ikke all verden, men hvis vi fikk flere overnattinger ville hun få nok å gjøre. Det ville da bli en fast stilling. Kanskje måtte vi ha flere nattevakter.
Jeg fortalte at vi ville bygge om klinikken i løpet av sommeren og at vi ville få langt flere pasienter.

Natta forløp fint kunne søster Hilde fortelle lørdag morgen. Jeg kom ned til klinikken tidlig slik at hun kunne reise hjem. Hilde var svært fornøyd med å ha gått med bleie og plastikktruse hele natta. Siden det bare var oss to på klinikken spurte hun meg om hun kunne få med seg to bleier og ei truse hjem for å bruke i helga. Hun fikk en god klem og et selvklart ja fra meg.

Randi hadde fått skiftet bleie på seg og også fått frokost. Tennene hadde hun ikke fått pusset ennå. Da søster Line kom og hadde fått skiftet gikk hun inn til pasienten og pusset tennene hennes. Hun var litt overrasket over at vi var der på en lørdag og at hun måtte i stolen. Line fortalte at vi skulle ta den siste av tennene. Søster Line hadde fått med seg den beroligende sprøyta og satte den i armen hennes. Søster Kari kom også ned til kontoret. Vi gjorde oss i stand og de to gikk inn til Randi og tok henne med seg inn til den berømte stolen. Her ble hun festet med reimer. Videre fikk hun på seg halskrepp, plastikkhette på hodet og den store og vide plastikkappa. Stolen ble lagt ned. Slik lå hun da jeg kom inn i behandlingsrommet. Du verden hvor fint det var å se en rolig pasient ferdig forberedt. Randi hadde virkelig gjort framskritt siden første gang hun kom hit til klinikken.

Nok en gang fikk hun bedøvelse i munnen. Det gikk greit med munnsperra på plass og bomullsrullene på begge sider at tanna. Mens bedøvelsen fikk virke ble jeg denne gangen sittende ved pasienten. Alt nødvendig utstyr var på plass på bordet ved uniten. Flinke søstre sørget for riktig utstyr. Det ble varmt også for oss med all plastikken. Imidlertid var det slik både jeg og de ville ha det. Det var tydelig at plastikken også hadde en beroligende effekt på pasientene.

Mens jeg ventet på bedøvelsen tok jeg et godt tak i hånda til Randi. Hun var jo langt eldre enn meg, men jeg synes at vi hadde fått et godt forhold, litt mer enn bare et pasient-/legeforhold. Hun snudde seg mot meg og våre øyne møttes. Randi var faktisk ganske så rolig.

«Nå er vi snart ferdig med å reparere tennene dine. Dette har gått mye bedre enn forventet. Jeg tror ikke at skrekken for oss tannleger er like sterk nå som da du kom hit første gangen og jeg måtte trekke tanna de. Slapp ordentlig av, så kommer dette til å gå veldig bra», sier jeg til henne og lar den hanskekledde hånda mi gli over kinnet hennes.

Jeg byttet ut bomullsrullene før jeg gjorde klar boret. Det hullet som skulle repareres nå lå langt framme i overkjeven og gjorde at boringen gikk veldig greit. Ikke uventet var lyden av boret og lukten ikke bra for pasienten. Det kunne ikke jeg ta hensyn til. Det viktige var å få gjort i stand tennene hennes. Da var boringen med de påfølgende ulempene noe som måtte skje. Også nå var det selvfølgelig behov for spyling og blåsing av hullet. Vi hadde nok vært i kontakt med nervene for jeg merker at hun forsøker å kaste på seg, særlig når jeg blåser rent. Hullet blir fylt og nok en gang må jeg bruke boret for å pynte på fyllingen slik at tanna får en naturlig og riktig form. Jeg merker at pasienten i større grad slapper av når dette skjer. Det er ikke nødvendig å holde like hardt om hodet hennes.

Så kan jeg ta ut munnsperra. Det er en stor lettelse for pasienten.

«Nå har du vært flink, Randi. Dette gikk veldig bra», sier jeg til pasienten og lar hånda mi gli over kinnet hennes.

«Tusen takk, doktor», svarer hun.

Jeg har jo merket at hun er glad i å suge på hanskekledde fingre og mens hun ligger i stolen stikker jeg to fingre inn i munnen hennes. Hun er ikke sen om å begynne å suge og slikke på dem. Det gjør henne godt. Musklene i kjevene er jo sikkert litt stive etter å ha vært holdt oppe av munnsperra.

«Søster Line, finn fram utstyr for å fjerne tannstein og pusse tennene hennes når vi først har henne i stolen. Da kan vi gjøre henne ferdig», sier jeg.

«Nå, Randi, skal jeg pusse over tennene din med boret og fjerne tannstein. Det har dannet seg en masse tannstein i løpet av de årene du ikke har vært hos tannlege. Dette kommer ikke til å gjøre vondt og derfor håper jeg at jeg slipper å presse munnen din åpen. Dette skal være gjort i løpet av et kvarter, håper jeg».

Line kommer med utstyret og plasserer det på bordet på uniten. Apparatet til tannfjerning henger på bordet sammen med boret og alt det andre utstyret. Jeg forklarer Randi at jeg skal føre denne langs med tannkjøttet på begge sider av tennene, både opp og nede. Det kommer overhodet ikke til å gjøre vondt. Leppene blir holdt borte ved hjelp av speilet slik at jeg kommer til med utstyret. Dette fungerer bra og Randi gjør som jeg sier. Til slutt er det å pusse over tennene hennes. Jeg monterer en børste på boret og viser det fram for Randi. Da ser hun at det ikke kommer til å gjøre vondt. Med pasta på børsten pusser jeg over tennene hennes, både oppe og nede. Da det er gjort reiser jeg opp stolen og søster Line holder fram et krus med vann slik at hun kan skylle munnen. Det gjør henne godt. Hun kjenner at tannoverflatene er glatte og fine.

«Tusen takk, doktor», sier hun og er tydelig fornøyd.

Søstrene får beskjed om å bringe pasienten tilbake til senga og at vi møtes på kontoret mitt. Det er deilig å kunne ta av seg plastikkbuksa og frakken. Det har tydeligvis vært varmt der inne. Den hvite frakken er klam. Når Kari og Line kommer inn tar de også av seg plastikkfrakkene og buksene. Vi er enige om at Randi skal få en dusj før hun blir fraktet hjem. De klærne som pasienten hadde på seg da hun kom ligger fortsatt innlåst i en kurv på rommet hennes. Line får i oppdrag å dusje og stelle Randi. Etter en samtale med meg skal så de to kjøre henne hjem. Hun hadde ikke mye klær på seg da hun kom og det har hun heller ikke når hun reiser herfra.

Søster Line dusjer og gjør pasienten klar til hjemreise. Men før det kan skje skal Randi og jeg ha en god samtale. Line følger henne inn til meg og jeg ber Randi sette seg i stolen ved siden av pulten min. Jeg har fortsatt på meg den hvite plastikkhetta på hodet og ansiktsmaska henger ned over brystet på den hvite bakknappede frakken. Antagelig ser jeg fortsatt litt skremmende ut. Men det er faktisk hensikten. Jeg spør Randi om hvordan hun har hatt det på klinikken. Hun blir sprut rød i ansiktet og må medgi at hun faktisk har hatt det godt, ja svært godt. Hun syntes det har vært fint at noen har tatt ansvar for henne når hun faktisk ikke selv har klart å ta vare på tennene sine. At dette har medført bruk av bleier og masse plastikk har bare vært fint. Følelsen ved å ta på plastikktrusene og lukta av plastikk i tannlegestolen hadde bare vært fint. Jeg tar et godt tak i hånd hennes for hun virker litt nervøs. Jeg spør henne hva det er for noe. Hun ser seg rundt og konstaterer at vi er alene. Da spør hun om hun kan få med seg to bleier hjem. Hun trenger dem til hun kan komme på apoteket å få kjøpt nye. Hun ønsker å begynne å bruke bleier.

Jeg hadde naturligvis ingen ting imot det. Jeg fant fra to bleier og la en i plastikkpose sammen med ei plastikktruse. Da jeg ga henne den, kastet hun seg om halsen min og ga meg en god klem. Til slutt måtte jeg fortelle henne at jeg kom til å kalle henne inn til ny undersøkelse og eventuell behandling og at det nå var viktig at hun selv tok ansvar for å holde tennene i orden. Det hadde hun ikke noe imot. Tannlegeskrekken var antagelig kurert.

Søster Kari og søster Line hadde skiftet til sivile klær. De fortalte at det fortsatt regnet litt lett ute. Jeg fant fram regnfrakken som Randi hadde hatt på seg ha hun kom hit. Jeg satte den på henne bak fram; med kneppingen i ryggen. Slik ble hun transportert hjem av mine to søstre. Regnfrakken tok de med seg tilbake. Den kunne vi sikkert få bruk for en annen gang.

Fortsättning:

Tillagd 11 jul 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5150 ⚑ Anmäl