Ny spesialistklinikk Del 8

Ny spesialistklinikk

Del 8: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 8

Ny spesialisttannklinikk – kapittel 8.

Jeg var veldig spent på hvordan Randi hadde oppfattet nattevakta vår. Hilde var jo ny hos oss og første vakt på et nytt kunne sikkert være utfordrende. Jeg følte at jeg hadde fått et godt forhold til pasienten og at hun hadde innfunnet seg med den situasjonen hun var i. Selv om jeg bodde i samme huset som klinikken hadde jeg helt bevisst holdt meg unna i løpet av kvelden og natta. Det var viktig at søster Hilde fikk gjøre jobben sin på sin måte.

Søster Hilde hadde vekket Randi, vasket henne og skiftet bleie på henne. Det hadde jo gått bra ved middagen i går så også frokosten til Randi ble inntatt ved bordet. Hilde hadde smurt to brødskiver og sammen med et glass melk utgjorde det frokosten. Også nå fikk hun på seg ei smekke.

I følge Hilde hadde natta gått fint for seg. Det hadde ikke vært noen utfordringer. Hun hadde vært inne og sette til pasienten hver halve time. Randi forklarte meg at hun denne natta hadde sovet godt fordi hun ikke hadde vært festet til senga med reimer. Det var jeg glad for å høre. Jeg måtte fortelle henne at det ikke ble noen behandling på henne før nærmere midt på dagen. Vi hadde en annen pasient som skulle komme kl. 09.00. Søster Hilde ble sendt hjem så fort Kari og Line hadde kommet på jobb.

Heidi kom til rett tid og ble tatt imot av søster Kari. Som vanlig ble hu geleidet ned til mitt kontor. Her måtte hun kle av seg og ble påsatt bleie og plastikktruse. Dette han hun ille lenger noen motforestillinger mot. Hun fortalte at det faktisk var deilig å gå med bleie og plastikktruse. Det var godt å høre. Som ved de foregående besøkene fikk hun også ei beroligende sprøyte. Med en søster på hver side ble hun tatt med inn til behandlingsrommet og den beryktede stolen. Her ble hun festet til stolen som ved tidligere behandlinger. Søster Kari satte på henne en halskrepp og den store plastikkappa. På hodet fikk hun ei plastikkhette. Varmt kunne det komme til å bli.

Jeg kom inn i behandlingsrommet, riktig påkledd. Det vil si en langarmet plastikkfrakk utenpå den hvite frakken, hette på hodet og ansiktsmaska festet. Søster Kari satt allerede ved pasienten og småpratet med henne. Om mulig skulle jeg ta de siste tre hullene i dag. Jeg satte meg ned ved pasienten og la ei hånd på brystet hennes. Hun snudde ansiktet og øynene våre møttes. Hun var tydelig preget av situasjonen. Jeg setter på meg hansker og trekker bordet på uniten til meg. Lyset rettes mot Heidis munn.

«Vær flink og gap opp nå», sier jeg til henne.

Hun gaper opp og jeg får lagt inn bomullruller i munnen. Med sonde og speil finner jeg raskt de tre tennene som gjenstår å reparere. For å spare henne for mere smerte enn nødvendig setter jeg bedøvelse i alle de tre tennene. Jeg spør ikke, men bare gjør det. Hun reagere sterkt på at nåla borrer seg inn i tannkjøttet, men slik må det bli. Så får hun hvile til bedøvelsen virker. I mellomtiden gjør jeg klar boret og det andre utstyret som jeg kan komme til å få bruk for.

Søster sitter fortsatt ved siden av pasienten og holder henne i hånda. Etter noen minutters venting kunne jeg på nytt be Heidi om å gape opp. Det første jeg gjorde var å skifte ut bomullsrullene. Boret var ikke langt unna. Det var egentlig tre små hull som skulle tas i dag. Det ble litt skifte av bor. Selv om det ikke smertet pasienten vesentlig, skjønte jeg at lyden, lukta og vannsølet var der. Hun lå på ingen måte stille i stolen. Men som vanlig hadde jeg et godt grep om hodet hennes og på den måten fikk jeg akseptable arbeidsforhold. Fylling av hullene gikk også greit. Det tok litt tid, men tross alt var det helt greit. Heidi skjønte at det var nødvendig arbeid. Etter at behandlingen var over ble jeg sittende hos pasienten. Jeg hadde nå reparert de hullene som jeg hadde funnet. Det hadde egentlig gått bedre og lettere enn jeg hadde trodd. Jeg ønsket å fjerne tannstein og pusse over tennene hennes før jeg helt ville slippe henne som pasient. Hun ble derfor bedt om å finne en time til sammen med søster Kari. Jeg var ganske så fornøyd når jeg slukket lyset, skjøv fra meg bordet på uniten og hevet stolen.

«Søster, da får du gjøre pasienten i stand til å reise hjem. Kan du ta med deg pasienten inn til meg før du slipper henne», sier jeg til søster.

Det gikk vel omtrent 15 minutter før de to kom inn på kontoret. Jeg ville høre med Heidi hvordan hun hadde det og om hun var fornøyd med behandlingen hun hadde fått. Hun var svært fornøyd og hun ønsket å bruke meg som tannlege også i framtiden. Hun ville ha en ny time om en uke for å se over arbeidet som var gjort og fjerne tannstein. Heidi ble plutselig rød i ansiktet. Jeg undret meg på hva som hadde skjedd. Da fortalte hun at hun hadde bedt søster Kari om å sette på henne ei ny bleie før hun skulle hjem. Det å bruke bleier på klinikken hadde vært en positiv opplevelse. Søster hadde også satt på henne ei ren plastikkbukse. Jeg ble jeg glad og reiste meg opp og ga Heidi en god klem. Det ble en litt merkelig situasjon. Heidi var jo ganske mange år eldre enn oss andre. Men jeg tror det var en fornøyd pasient som forlot klinikken denne formiddagen.

Etter lunsj ringer det på døra til klinikken. Der står overtannlegen når søster Kari åpner døra. Selvfølgelig blir hun sluppet inn. Hun lurer på hvordan det går med pasient Randi. Søster geleider henne inn i garderoben hvor overtannlegen får anledning til å skifte. Hun ber faktisk om å få på seg bleie og plastikktruse. Sammen går de ned til mitt kontor. Søster Line og jeg sitter der. Overtannlegen ber om å bli orientert om hvordan det går med Randi. Det er ikke vanskelig å forklare. Jeg tar fram journalen hennes og viser at hun har gjort store framskritt. Hun er ikke på langt nær så redd for tannleger som da hun kom inn. Det setter Signe stor pris på. Hun ønsker å gå inn og snakke med pasienten. Det kan vi naturligvis ikke nekte henne. Overtannlegen vil gå inn alene. Vi andre må vente på mitt kontor.

Hva kommer Randi til å si? Jeg håper hun er ærlig for hun har faktisk gjort store framskritt. Da vi hadde henne i stolen sist gikk det veldig bra. Det tror jeg til og med hun må erkjenne. Hvor lenge overtannlegen var der inne vet jeg faktisk ikke, men da hun kom tilbake var hun svært begeistret. Randi hadde skrytt av oss og mente at vi hadde gjort en utmerket jobb. Det var overtannlege Signe svært fornøyd med.

«Men hvordan står det til med dine tenner, tannlege Irene», sier hun, «hvem er det som ser til dem».

Jeg får klar ordre om at nå er det jeg som skal i stolen. Jeg prøver meg med en protest og sier at jeg har min egen tannlege. Det holder ikke. Overtannlegen vil ha meg i stolen, nå. Spørsmålet er om jeg vil ha penger fra kommunene eller ikke. Da blir ikke valget vanskelig.

«Søster, kle av henne og sett henne på plass i stolen. Husk å feste henne med reimer slik dere gjør med de andre pasientene. Det er viktig at hun får kjenne på hvordan pasientene har det».

Naken og bare iført ei stor bleie og plastikktruse ble jeg ført inn i behandlingsrommet. Søster Kari fikk oppdraget med å feste meg til stolen. Deretter kom hun med halskreppen, plastikkappa og hetta. Så gikk hun ut og hjalp overtannlegen på med plastikkfrakken og fant fram hette og munnbind til henne. Selv satte hun også på seg en frakk av pvc. Sammen gikk de to inn til meg igjen. Hva i helvete er det som skal skje, tenkte jeg. Det var ikke slik jeg hadde tenkt meg dette. Signe satte seg ned og la stolen bakover. Kari satte seg på motsatt side for å kunne assistere. Søster Irene kom med brettet med instrumenter som hun satte på bordet på uniten. Signe satte på seg hansker og rettet inn lyset mot munnen min. Hun tok tak i sonde og speil.

«Nå må du åpne munnen din og være flink, tannlege», sier hun.

Litt motvillig åpner jeg munnen. Med sonde og speil starter hun å undersøke tennene mine. Hun er hardhendt og det kjennes som hun graver etter gull mellom tennene mine. Det gjorde virkelig vondt. Signe forteller at hun i sine yngre dager var skoletannlege på flere skoler i hovedstaden. Det var en god stund siden hun hadde praktisert som tannlege, men at det var en god følelse å være tilbake ved stolen. Heldigvis fant hun ingen hull, men overtannlegen ville fjerne litt tannstein og hun ville pusse tennene mine. Søster Kari var rask til å finne fram det nødvendige utstyret og plasserte det på bordet på uniten. Hun fikler litt med å få gjort boret i stand. Det samme gjør hun da hun skal prøve fotkontrollen. Det er tydelig at det er en stund siden hun har praktisert som tannlege. Hvordan skal dette gå når hun bruker utstyret på tennene mine?

Det viser seg at det går langt bedre enn fryktet. Nok en gang er hun hardhendt. Det er faktisk ikke en behagelig behandling. Normalt skal jo denne type behandling gå ganske så raskt for seg. Overtannlegen er imidlertid svært grundig og jeg tror nok at tennene mine blir fine etter hennes behandling. Hun gjør seg ferdig og skyver utstyret fra seg. Søster Kari slukker lyset. Overtannlegen titter på meg og øynene våre møtes. Hun smiler til meg og legger ei hånd på brystet mitt under plastikkappa. Signe synes at jeg har oppført meg fint og at det synes at jeg tar vare på mine egne tenner. Hun hever stolen og reiser seg opp. Søster Line går sammen med henne inn på kontoret mitt. Dit går søster Kari og jeg også. Det første jeg gjør er å sette på meg den hvite buksa og frakken min.

Signe synes at dette har gått bra. Videre kan hun fortelle at det er stor begeistring i kommunen for å betale utgiftene til de «vanskelige» pasientene som klinikken kan ta seg av. De kommer til å oppfordre de andre tannlegene å henvise andre pasienter til oss. Det blir sikkert ikke lett, fordi det er få tannleger som vil minske antall pasienter frivillig.

Fortsättning:

Tillagd 26 jun 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5143 ⚑ Anmäl