Ny spesialistklinikk Del 7

Ny spesialistklinikk

Del 7: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 7

Ny spesialisttannklinikk – del 7.

Hilde virket som et fint menneske. Allerede da søster Kari ringte, informerte hun om at alle på klinikken brukte bleier på jobb. Det hadde hun ingen problemer med. Jeg tror at de aller fleste av oss også benyttet bleia til å tisse i, i løpet av dagen. Det så i hvert fall slik ut i garderoben. Det minket også hver dag på stabelen med bleier. Det var enten Kari eller Line som hadde oppgaven med å vaske plastikktrusene et par ganger i uka. Nå når vi ble flere ansatte og til og med hadde pasienter 24/7 måtte jeg skaffe mere både av bleier og av plastikktruser. Heldigvis hadde vi en god leverandør i nærheten. Samtalen med Hilde resulterte i at hun skulle komme tilbake til klinikken kl. 20.00 i kveld og være her til kl. 07.00 i morgen tidlig.

Vi fikk oss litt sen lunsj og så bestemte vi oss for å ta Randi inn til behandling igjen i ettermiddag. Under lunsjen kom diskusjonen opp om klinikken var stor nok hvis vi skulle kunne ha flere pasienter liggende her. Jeg fikk spørsmålet om hvor stor klinikk ønsket jeg å ha? Det var et vanskelig spørsmål. Jeg ba om synspunkter fra Kari og Line. De mente faktisk at vi kanskje burde bygge om slik at vi hadde et behandlingsrom, to overnattingsrom og et stellerom. Stellerommet burde da være felles for begge overnattingsrommene og kanskje oss ansatte. Vi hadde jo i dag to behandlingsrom. Kanskje kunne vi jo ha begge stolene i samme rom bare med en lettvegg mellom dem. Vi ville jo uansett ikke bruke mer enn en av stolene om gangen. Jeg var ikke uenig i forslaget. Det måtte i så fall skaffes noe midler til ombyggingen. Ominnredningen måtte vi så fall gjøre i sommerferien. Det hele ville være avhengig av hva overtannlege Signe klarte å få til. Ville vi fortsatt få tillitt til å holde pasientene her mot sin vilje og ville kommunen være med å betale for nye pasienter. Det var helt avgjørende. Men tanken som mine utmerkede søstre hadde, var svært god.

Vi gikk inn i garderoben og satte på oss nye frakker av plast utenpå våre hvite frakker. Vi festet også ansiktsmaskene før vi gikk ned i klinikken. Søstrene gikk inn til Randi og løsnet henne fra senga. Med en søster på hver side bar det inn til behandlingsstolen igjen. Her ble hun på nytt festet til stolen. Armer og ben ble festet med reimer. Halskrepp og plastikkappe kom også på. Halskreppen ble brettet ned over kanten på kappa. Halskreppen hindret at det rant fuktighet fra munnen ned under kappa. Det hadde jo lett for å bli litt søl både med spytt og vann fra bor og rensing av munnen.

«Får jeg bedøvelse nå», spør Randi.

«Ja, hvis du lover å oppføre deg fint skal du få bedøvelse og du skal få slikke på de hanskekledde fingrene mine. Når du svarer oss heretter skal du svare meg «Ja, doktor» eller «Nei, doktor». Når du svarer søstrene mine skal du svare «Ja, søster» eller «Nei, søster». Forstår du det», svarer jeg.

«Ja, doktor», svarer Randi.

Søster Line kommer med ei plastikkhette som hun setter på hodet til pasienten. Alt håret hennes er dekket. Før jeg startet med behandlingen fikk Randi ei avslappende sprøyte i armen. Så ber jeg Randi åpne munnen slik at jeg kan finne de to tennene som jeg vi reparere nå. Line setter seg ned på motsatt side av pasienten. Ved hjelp av sonde og speil finner jeg de to tennene som skal bores opp. Jeg legger inn bomullsruller i munnen hennes og finner fra sprøyta. Har jeg lovet henne bedøvelse så får jeg vel holde det da.

«Åpne munnen din og gap så mye du kan» sier jeg.

Uten å nøle åpner hun munnen. Slik skal det være. Det blir derfor uproblematisk for meg å sette bedøvelse i tannkjøttet ved de to tennene som skal repareres. Jeg ser imidlertid at hun reagerer på stikkene. Hun spenner kroppen så mye hun klarer. Tannlegeskrekken sitter nok fortsatt litt i. Jeg legger vekk sprøyta på bordet på uniten. Det betyr at hun kan se sprøyta som minner henne om smerter. Jeg tar ut bomullsrullene av munnen hennes og tar et godt tak om hodet til Randi. Hun åpner munne og jeg putter fingrene på den høyre hånda mi inn i munnen hennes.

«Sug på disse mens bedøvelsen får virke. Søster benytt anledningen til å massere pasientens bryster. Det tror jeg vil gjøre henne godt», sier jeg.

Søster er ikke vond å be. Hun masserer brystene uten på plastikken som dekker dem. Det er tydelig at det påvirker Randi. Jeg merker det på fingrene mine. Søster Kari kommer og stiller seg bak meg og legger hendene sine ned over mine bryst. De får også en god massasje. Søster Line klemmer til på brystvortene til Randi og vi merker at det går for henne. Det er bra at hun er godt tildekket nede med både bleie og plastikktruse. Søster Kari fortsetter å massere meg og hun klemmer til på mine vorter. Jeg merker at en orgasme jager gjennom meg. Det er nesten ikke mulig å sitte rolig.

«Tusen takk, søster», sier jeg.

Jeg tar på nytt ut fingrene av Randis munn. Bedøvelsen har nådd sin fulle virkning og det er tid for å starte behandlingen av de to tennene. Jeg skifter hanske på høyre hånda mi. Likeledes setter jeg inn et passende bor i boret og trekker bordet med alt utstyret mot meg og pasienten. Lyset blir rettet inn mot pasientens munn.

«Nå håper jeg du er flink så slipper vi å bruke munnsperra», sier jeg til Randi.

«Jaa, dooktoor», svarer hun med en bedøvet munn.

«Gap opp».

Nok en gang åpner hun munnen uten å tenke seg om. Kanskje har det hjulpet henne, måten vi behandlet henne på. Jeg legger inn nye bomullsruller i munnen hennes. Det er viktig at jeg får gode arbeidsforhold. Så føres boret inn munnen hennes. Lyden og lukten dette medfører gjør henne ikke godt. Det merkes. Men hun holder munnen åpen og lar meg gjøre jobben med den første tanna. Det blir flere bytter av bor og hullet blir ganske stort. Hull nummer to gjøres også klar. Det er tydelig at Randi på ingen måte trives i stolen. Men det går bedre denne gangen enn ved tidligere behandlinger. Kanskje kan vi klare å kurere hennes tannlegeskrekk.

Så skal hullene fylles. På det første hullet er jeg nødt til å bruke et matrisebånd. Det gjør vondt å sette det på plass. Men det er helt nødvendig. For pasientens skyld slipper jeg det på hull nummer to. Men jeg må gjøre hullene rene og blåser luft i dem. Det merkes nok for jeg ser at Randi reagerer til tross for bedøvelsen. Hun sier imidlertid ingen ting.

Selve fyllingen av hullene går greit. Det tar tid når de må herdes med lys flere ganger. Til slutt må jeg bruke boret å slipe til fyllingene slik at tennene får den naturlige formen. Med bedøvelse går det bra, men lukta og lyden av boret er der fortsatt.

«Nå har du vært flink, Randi», sier jeg.

Hun snur seg mot meg og smiler. Jeg ber søster Line finne et hvitt håndkle og legge over pasienten. Nå skulle hun få ligge i stolen og slappe av mens vi ryddet vekk. Hvor lenge Randi ble liggende slik vet jeg ikke. Jeg gikk på rommet mitt og de to søstrene tok etter hvert med seg pasienten tilbake til rommet hennes. Hun ble lagt tilbake i senga men denne gangen hadde jeg bestemt at hun skulle få prøve å ligge uten å bli reimet fast. Hun hadde jo etter hvert roet seg ned og på mange måter innfunnet seg med situasjonen. Det var blitt sent på ettermiddagen og søster Kari varmet opp et måltid middag til Randi. Det ble en ferdigrett som ble varmet opp i mikrobølgeovn. Søster tok med seg maten på et brett og gikk inn til Randi. Maten ble plassert på bordet ved siden av senga. Kari hjalp pasienten ut av senga og på en stol ved bordet. Hun skulle få sitte ved et bord og spise. Vottene som Randi hadde på hendene ble tatt av. Hun skulle få spise selv. Men for at hun ikke skulle søle på bodyen hun hadde på seg festet søster ei plastikksmekke rundt halsen hennes og brettet den fin ut over brystet hennes.

Randi var svært fornøyd med maten og at hun skulle få lov å spise selv. Mens pasienten spiste middag gjorde vi oss i stand til å ta imot vår nye medarbeider. Søster Line fant fram de klærne hun skulle ha på seg. Viktig var det også å legge fram både bleie og plastikktruse. Søster Hilde kom faktisk tidligere enn hun hadde lovet. Det tegnet godt. Uten å blunke skiftet hun klær og satte på seg bleie og nødvendig tilbehør. Det var godt å se at hun aksepterte å bruke bleie uten noen negative kommentarer.

Etter at Randi hadde spist opp middagen sin ble hun hjulpet tilbake til senga av søster Kari. Nå fikk hun ligge i senga uten noen form for hindringer, bortsett fra at sideveggene ble satt opp. Det var for at hun ikke skulle ramle ut av senga i løpet av natta. Jeg tok med meg søster Hilde ned til Randi og forklarte henne at hun skulle være her i natt. Hun hadde akkurat de samme fullmaktene som de andre søstrene. Det var bare for pasienten å følge de ordrene som søster Hilde ga.

Fortsättning:

Tillagd 21 jun 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5136 ⚑ Anmäl