Ny spesialistklinikk Del 6

Ny spesialistklinikk

Del 6: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 6

Ny spesialisttannklinikk – del 6.

Pasienten sliter i stolen. Med tannlegeskrekk og redsel for tannleger er det ikke greit å få boret opp to hull uten bedøvelse. Men hos meg er det straffa for ikke være samarbeidsvillig i stolen. Randi, som pasienten heter, har grått sine modige tårer. Jeg må skifte ut bomullsrullene som hun har fått i munnen. Før hullene kan fylles må de spyles med vann og blåses rene. Det gjør vondt. Det skjønner jeg og at pasienten reagerer på alle mulige måter. Men med mitt faste grep om hodet klarer jeg jobben.

Hullene blir fylt og tennene blir pyntet på slik at de blir mest mulig som hennes normale tenner. Det går ganske greit. Selv om lyden av bor og lukten som sprer seg rundt henne ikke på noen måte gjør henne godt. Etter at jeg er ferdig med de to tennene vil jeg ta et avtrykk av tennene til Randi. Som jeg fant ut burde hun kanskje ha fått regulering for å justere hjørnetennene på plass. Jeg ber søster lage til avstøpningsmasse til begge kjevene. Selv finner jeg fram de formene som passer til pasientens munn. Stolen blir rettet opp noe slik at pasienten mer sitter enn ligger. Munnsperra kan tas ut.

«Nå var du slem med meg. Dette gjorde fryktelig vondt», sier Randi og begynner å gråte på nytt.

«Ja», sier jeg, «slik går det når du ikke gjør som jeg ber deg om med det samme. Hvis du blir flink og gjør som vi ber deg om med det samme kan jeg love deg at du skal få bedøvelse neste gang. Da må du innfinne deg med at det vi som bestemmer. Du vet at vi har tillatelse til å holde deg her til du blir ferdig behandlet. Du er faktisk heldig».

Jeg finner fram en klut og tørker de tårevåte kinnene til pasienten. Søster har gjort klar den første forma med masse. Denne gangen gaper Randi opp uten at jeg behøver å be henne. Kanskje har hun skjønt at dette slipper hun ikke unna. Jeg presser forma på plass og med hjelp av speilet sjekker jeg at alle tennene er dekket av avstøpningsmasse. Det ser fint ut. Jeg holder forma på plass med mine hanskekledde fingre. Da merker jeg at Randi begynner å slikke på fingrene mine. Jeg ser på henne og øynene våre møtes. Er dette en tilfeldighet eller er det en bevisst handling? Forma blir tatt ut etter noen minutter uten at det blir sagt noe mellom oss. Avstøpningen ser fin ut. Søster gjør klar den endre forma og jeg setter den inn. På nytt ser jeg over at alle tennene i underkjeven er dekket av masse. Det ser bra ut nå også. Jeg tar et godt tak om Randis hode og presser det mot den plastikkledde overkroppen min. Også nå begynner hun å slikke på hanskene mine. Det var altså ikke en tilfeldighet.

«Søster, jeg tror at du skal massere pasientens underliv lite grann. Jeg tror at det er i ferd med å skje noe der nede», sier jeg til søster Line.

Line er ikke sen om å gjøre som hun blir bedt om. Det er godt at jeg har et godt tak om hodet hennes for hun begynner raskt å bevege på seg i den grad hun klarer det. Etter noen minutter tar jeg ut forma fra Randis munn. Også den ser bra ut. Da har vi et godt utgangspunkt for å kunne studere tennene hennes og til hjelp hvis tannregulering blir aktuelt. Søster Kari som er spesialist på å lage gipsavstøpninger skal få gjøre den jobben.

Vi er ferdig med behandlingen av Randi og sammen leier vi henne tilbake til senga. Vi snakker litt sammen og hun forteller at dette har gått bedre enn hun kunne tro. Det at hun får litt annen behandling ved siden av er med på å gjøre situasjonen lettere for henne. Tilbake i senga fester vi armene hennes til remmene. I tillegg får hun beholde «vottene» hun har på seg. Jeg spør om det er på tide å skifte bleie på henne. Det mener hun absolutt at det er. Jeg åpner bodyen nedentil og tar av henne trusa. Bleia åpner jeg men lar den ligge under henne. Det har nok rent ganske mye tiss ut i bleia. Med kateter så skjønner jeg at pasienten ikke klarer å holde styr på det. Jeg finner fram varmt vann og såpe og med en klut vasker jeg underlivet hennes. Det er ikke til å komme fra at hun gir godlåter fra seg når jeg berører klitoris, hvilket jeg gjør bevisst opptil flere ganger. Etter at vasken er over smører jeg inn underlivet hennes med olje. Det er viktig at hun ikke får sår etter lang tids bleiebruk. Det ville ikke være bra for mitt rykte. Jeg benytter sjansen til å bruke to fingre inn i hennes hellige hule. Hun kommenterer det ved å småskrike litt. Det er tydelig at det gjør henne godt selv i Randis alder. Det går ikke så lenge før det går for henne og det blir plaskvått i underlivet. Jeg tar min våte hånd og fører opp til munnen hennes.

«Vil du fortsatt suge på gummihansker», spør jeg.

Hun svarer ikke men bare nikker på hodet. Randi åpner munnen uten å tvile og jeg stikker min våte hanskekledde hånd inn i munnen hennes. Hun får smake sine egne safter. Øynene våre møtes og det tydelig at hun liker situasjonen. På en måte blir jeg litt skremt. Hvis dette blir kjent at jeg behandler pasienter på denne måten ville rykte mitt og karrieren blitt ødelagt. Jeg trøster meg med at Randi i dette tilfellet har samtykket til dette. Søster Line kommer inn etter å ha gjort behandlingsrommet klart til neste pasient, hvem nå det måtte bli. Det positive er at Randi har roet seg ned og innfunnet seg med situasjonen. Kanskje er ikke klinikken det verste stedet å være. Det forutsetter imidlertid at hun følger de ordrer og instruksjoner som jeg og mine to søstre gir. Mens pasienten suger på mine fingre vasker søster underlivet hennes på nytt og setter på hennes ei ny stor og tykk bleie. Plasttrusa kommer også på plass. Deretter kneppes bodyen igjen nede. Til slutt legger søster dyna over Randi.

Jeg tar ut hånda mi fra munnen hennes og tar ned maska mi slik at den henger ned over brystet. Jeg bøyer meg ned og gir pasienten et kyss på kinnet. Randi blir forskrekket men smiler til meg.

«Det var godt, doktor. Jeg har ikke fått et kyss på mer enn 10 år», sier hun.

Det er like før hun begynner å gråte igjen. Jeg forteller henne at søster skal gå opp og gjøre i stand lunsj til henne. Det likte hun å høre. Randi sier til meg at det har ikke vært mye spising etter at hun kom hit. Da sier jeg til henne at ingen har vondt av å spise litt mindre noen dager. Hun lurer også veldig på når hun skal til behandling igjen. Mitt ærlige svar er at det kan jeg ikke si noe sikkert om. Vi har litt andre ting som vi må ta oss av. Jeg ber Randi om å legge seg ned og slappe av. Kanskje kan hun få noen minutters søvn også. Det skader antagelig ikke.

Inne på rommet mitt sitter søster Kari. Hun har gjort noen undersøkelser om noen er interessert i å være nattevakt på klinikken min. Vi trenger en person til å være der på natta så lenge vi har pasienter innlagt. Ei venninne av henne som er helsefagarbeider, har sagt ja til å ta jobben. Hun skulle komme til klinikken kl. 14.00 i dag for å snakke med oss.

Det var også kommet en lang mail fra overtannlegen igjen. Hun lurte på hvordan det gikk med Randi. Jeg svarte tilbake at det gikk bra og at hun på mange måter gjorde framskritt. Jeg måtte si som sant var at hun var ikke like redd for tannleger lenger. Imidlertid bajeg overtannlegen undersøke om det var mulig for oss også å foreta en tannregulering på pasienten. Som overtannlegen selv hadde sett var hjørnetennene oppe ikke plassert slik de burde være. De satt faktisk litt utenpå de andre tennene. Det var ikke mye men det var litt sjenerende. Jeg sa ikke til overtannlegen at jeg ikke hadde snakket med Randi om dette. Men det ville være en måte å holde henne bundet til meg og klinikken i lengre tid. Det ville også bety mere inntekter, særlig i en oppstartfase av klinikken.

Søster Line serverte Randi lunsj. Det ble to brødskiver med syltetøy på. I tillegg fikk hun et glass med melk og en kopp kaffe. Siden Randis hender fortsatt var låst til senga måtte hun mates. Det gikk i følge Line greit. Det var et spørsmål om vi skulle prøve å la henne ligge fritt i senga i natt, men med oppsatte sidevegger. Jeg sa til søster Line at jeg synes det var litt tidlig. Riktignok hadde Randi gjort store framskritt men jeg ville vente ei natt til. I natt fikk vi jo i tillegg kanskje en ny medarbeider. Søster Kari kunne også fortelle at Heidi hadde ring og ønsket å komme i morgen tidlig for å reparere ytterligere to tenner. Det var gledelig. Jeg hadde vært bekymret for at også hun måtte hentes.

Vår mulige nye medarbeider, Hilde, møtte opp til avtalt tid. Kari tok i mot henne og hun fikk skifte til klinikklær med det samme. Det var nødvendig i og med at vi skulle inn til Randi i løpet av samtalen. Som oss andre kledde hun vår gammeldagse klesstil. Slik hadde hun aldri gått kledd før, men synes at det var behagelig. Det var et godt utgangspunkt. Jeg forklarte litt om meg og klinikken og at vi hadde fått den kommunale overtannlegens velsignelse til å holde pasienten på klinikken også mot deres vilje. Det betydde at vi kunne bruke en viss grad av makt overfor pasienten. Hilde fortale litt om seg selv og viste fra bevis på sin utdannelse innen helse og hvilken arbeidserfaring hun hadde. Etter det jeg kunne se var hun akkurat det jeg kunne trenge. Så gjorde vi avtale om lønn. Det var kanskje ikke all verden, men hvis vi fille mange pasienter ville den øke. Videre måtte hun gjøre seg fortjent til høyere lønn. Dette aksepterte hun.

Fortsättning:

Tillagd 19 jun 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5133 ⚑ Anmäl