Ny spesialistklinikk Del 5

Ny spesialistklinikk

Del 5: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 5

Ny spesialisttannklinikk – kapittel 5.

Etter at fru overtannlegen hadde forlatt klinikken samlet vi oss på kontoret mitt. Vi måtte snakke om hvordan vi grep situasjonen an. Utfordringen var at vi hadde en pasient i senga som ble på klinikken så lengen jeg ville. Det hadde den kommunale overtannlegen bestemt. Utfordringen var at en av oss måtte være her nede hele døgnet. Vi måtte passe på Randi.

Jeg gikk inn til Randi og satte meg ved siden av senga. Hun var fortsatt sint og ville vekk. Nok en gang forklarte jeg henne at hun måtte være her til hun ble ferdig behandlet. Det kunne ta tid. Jeg lot ei hånd gli under dyna og på brystene hennes. Jeg masserte dem og klemte lett på brystvortene hennes. Det var tydelig at det gjorde godt selv for en kvinne midt i 40-årene. Hun roet seg faktisk litt. Jeg beveget hånda mi ned mot underlivet hennes og øynene våre møttes. Det gjorde godt også for meg å klemme på trusa og bleia hennes. Øynene våre møttes og jeg hørte tydelige tegn på at hun likte det som skjedde. Jeg økte tempoet og klemte hardere mot underlivet hennes. Hun hylte ut i det orgasmen veltet inn over henne. Søster Line kom for å se hva som skjedde. Det var tydelig at det var ikke hver dag som pasienten Randi fikk orgasme.

«Nå skal du ligge rolig her så kommer vi snart for å ta deg med til stolen og den første undersøkelsen».

Etter lunsj satte søstrene på seg forklær utenpå de hvite frakkene og gikk inn til Randi. Hun hadde nok roet seg og jeg forsto det slik at hun antagelig hadde sovet litt. Søster Line satte ei ny sprøyte i armen hennes. Så løsnet de reimene som holdt Randi fast i senga. Med et fast grep i hver sin arm førte de henne inn til behandlingsstolen. Her var det på med nye reimer på. Remmer på armer og ben samt ei rem rundt overkroppen festet henne til stolen. Pasienten forsøkte seg med noen protester, men de ble aldri besvart.

Pasienten ble dekket med ei lang og god plastikkappe. På hodet fikk hun også denne gangen ei plastikkhette. Det første søstrene gjorde var å ta røntgenbilder av munnen hennes. Det ble tatt flere stykker bare for å være sikre på at noen ble tilfredsstillende. Da det var gjort gikk jeg inn til pasienten. Utenpå frakken hadde jeg en langarmet frakk av pvc. Søster Line la ned stolen slik at Randi å mer eller mindre vannrett. Jeg satte meg ned ved pasienten og la ei hånd på brystet hennes.

«Nå må du være flink og åpne munnen din så jeg får gjort en grundig undersøkelse av tennene dine. Jeg må også de hvordan det er med såret etter tanna vi trakk sist du var her. Gap opp», kommanderer jeg.

De hanskekledde hendene mine griper tak i sonde og speil. Sakte og svært forsiktig åpner hun munnen. Det er tydeligvis ikke noe hun gjør med lett hjerte. Det første jeg ser etter er såret etter tanna vi trakk. Det ser bra ut. Jeg har tittet på røntgenbildene og det ser ut som det kan bli en pasient som krever mye arbeid. I tillegg er det slik at noen tenner ikke står slik de burde. Kan det være nødvendig med regulering? Det er i første omgang utenfor det vi skal gjøre, men kanskje overtannlegen kan gi oss tillatelse. Da kan dette bli virkelig morsomt og ikke minst arbeidskrevende. Da kan hun bli gående her i lang tid.

Undersøkelsen gikk ikke helt greit for seg. Munnsperra måtte inn og hodet måtte festes til hodestøtten. Hun gråt og vred seg hver gang jeg kom bort i ei tann med hull. Av de 31 tennene hun hadde igjen var det hull i 8. Dette er noe av det verste jeg har sett. Med munnsperra i og kjørt opp til det høyeste gikk det greit å undersøke munnen hennes. Jeg måtte bare unngå å ta hensyn til henne denne gangen. Det viktigste var å få gjennomført en undersøkelse for å finne ut hva som må gjøres. Så fikk det være så som så med hvordan pasienten hadde det, denne gangen.

«Søster, siden vi har pasienten i stolen kan vi vel like godt ta ei tann», sier jeg til Line.

«Ja, det synes jeg», svarer hun.

Dessuten er det jo jeg som bestemmer. Men hvor skal jeg begynne? Her er det som sagt nok å ta av. Jeg velger den høyre hjørnetanna ned. Søster har allerede satt fram rekker med bor så det er bare å velge. Men før jeg tar tak i boret må jeg legge inn bomullsruller i munnen på høyre side slik at leppe og tunge ikke forstyrrer arbeidet. Denne gangen får hun ikke bedøvelse. Det har hun ikke gjort seg fortjent til. Det blir mye søl med vann og spytt fra munnen hennes. Derfor er det bra at vi alle er godt tildekket med plast. Søster forøker å tørke opp og kommer da i kontakt med Randis bryst. Jeg merker at hun reagerer på søsters handlinger. Det får være bonusen denne gangen. Det blir et ganske stort hull og jeg skjønner at det gjør vondt, veldig vondt. Randi gråter sine modige tårer. Det blir ikke noe mindre vondt når jeg skyller hullet og etterpå blåser det tørt. Det iser i nerver i hullet. Det skjønner jeg. Søster finner fram massen som skal brukes til å fylle hullet. Jeg presser den på plass og bruker det spesielle lyset for å herde massen. Dette må gjøres i flere operasjoner. Etter hvert må jeg slipe til fyllingen slik at tanna blir mest mulig likt originalen. Det går greit. Lyden av boret og lukten som følger med arbeidet, er nok det som gjør Randi ekstra redd. Men det er derfor hun er her. Vi skal forsøke å kurere tannlegeskrekken, men vi skal gjøre det på min måte. Hun kommer til å få så mange oppmøter i stolen at hun blir vant til det.

Etter at jeg var ferdig med hjørnetanna geleidet de to søstrene Randi tilbake til senga. De måtte skifte bleie på henne. Søster Line kom til meg og spurte om de skulle sette inn et kateter i pasienten. Det synes jeg var en god ide. Da ville det bli bleieskift til faste tider. Det ble visstnok en jamring uten sidestykke når Randi skjønte hva som skulle skje. Dette likte hun ikke i det hele tatt. Hun fikk beskjed fra søster Line at doktor eller tannlegen hadde bestemt at slik ble det. De unnlot å sette en pose på kateteret. Tisset gikk rett i bleia. Da de to søstrene var ferdig ble Randi festet til senga på nytt. Det var også tid for litt mat for pasienten. Hun hadde ikke spist siden frokosten. Heldigvis var det ikke behov for å vente noe tid før pasienten kunne spise, slik det var med de gamle amalgamfyllingene.

Mens vi hadde jobbet med Randi hadde det kommet en lang epost fra overtannlegen. Hun var meget begeistret for klinikken min. Hun hadde også sørget for at alle utgiftene i forbindelse med behandlingen av Randi skulle dekkes av kommunen. Dette skulle være en prøveklut. Hvis resultatet ble bra kunne dette blir en permanent ordning for denne type pasienter hos oss. Spør om jeg ble glad. Nå kunne vi gjøre nesten hva vi ville med Randi.

Men vi hadde en stor utfordring. Vi var tre stykker og vi måtte ha noen i klinikken hele døgnet så lenge Randi var her. Det første døgnet måtte vi løse selv. Spørsmålet var, kjente vi noen som var sykepleier som kunne hjelpe oss? Vi gikk i tenkeboksen alle tre. Det måtte være noen på vår egen alder og som hadde den samme filosofien som vi hadde i forhold til denne type behandling. Lett ville det ikke bli å finne den rette personen.

Vi ble enige om at søster Line og søster Kari skulle dele natta mellom seg. Line skulle ta første skift og Kari fra midnatt og til Line og jeg kom på jobb på morgenkvisten. Den situasjonen vi hadde satt oss selv i ble litt spesiell. Heldigvis bodde jeg i resten av huset alene. Jeg kunne derfor gi de to søstrene rom for natten i huset. Slik kunne det ikke fortsette i lang tid. Vi måtte få tak i en person som kunne bistå oss. Søster Line kunne fortelle at kveldsskiftet hadde gått bra. Pasienten hadde fått litt mat og tennene var pusset. Bleia ble skiftet like før søster Kari kom på jobb. Hun hadde stort sett bare overvåket Randi. Hun hadde stort sett sovet det meste av tiden. Imidlertid klaget hun på at det ble slitsomt å ligge i ro i samme stilling hele natta. Det er jo forståelig. Line og jeg var på plass i god tid før kl. 08.00.

Det begynte med at Randi fikk litt lett frokost. I og med at hendene var festet til senga måtte hun mates. Foreløpig var det ikke aktuelt å løsne noe på reimbruken. Det måtte hun gjøre seg fortjent til. Søster Line benyttet anledningen til å kjenne på trusa hennes. Hun gned den hanskekledde hånda si hard utenpå underlivet hennes.

«Hva er det du gjør», spør Randi.

«Det merker du vel. Jeg prøver bare å gjøre det godt for deg», svarer søster Line.

Hun flytter hånda si opp til de nakne brystene til pasienten og klemmer til rundt den ene brystvorta. Da går det for pasienten og hun skriker ut i ekstase. Jeg skjønner hva som har skjedd og smiler inne i meg. Etter at Randi hadde spist ferdig og drukket melka si, fikk søster Line pusset tennene hennes. Hun var ikke fornøyd, men det meste hadde hun fått gjort. Resten fikk vi ta under behandlingen Randi snart skulle til.

Søster Kari fikk lov til å sove litt. Jeg måtte derfor bistå Line litt med å få Randi til berømte stolen. Før vi skulle geleide henne dit fikk hun sin daglige sprøyte med beroligende middel. I tillegg satte søster på henne en plastikkbody. Det klarte hun uten å løsne armene hennes. I og med at det bare var oss to som skulle ta oss av pasienten fikk Randi på seg tjukke votter på hendene som gjorde at hun ikke var i stand til å gripe om noen ting. Randi skjønner ikke vitsen med dette. Sprøyta begynner å virke og Randi blir roligere. Vi løsner armene hennes og hjelper henne inn i behandlingsrommet og opp i stolen. Armer og ben festes fortsatt med reimer. Slik må det bli. Det blir faktisk litt lettere for hver gang å få henne på plass i stolen. Line gjør henne i stand og legger stolen bakover. Jeg finner fra instrumenter og det tekniske utstyret som jeg kan komme til å trenge, inklusive munnsperra. Instrumentene plasserer jeg på bordet på uniten og trekker det mot pasienten. Hun kan ikke unngå å se hva som skal skje. Jeg setter på meg ansiktsmaska og hanskene.

«Åpne munnen. Gap opp», sier jeg med streng stemme.

Det skjer ingen ting.

«Gap opp eller må vi tvinge munnen din åpen denne gangen også», spør jeg.
Etter litt tankevirksomhet åpner hun munnen og jeg er ikke sen om å putte speilet og sonden inn i munnen hennes. Det er ikke vanskelig å finne et hull og starte bearbeidingen av. Det blir en jeksel på høyre siden oppe. Siden hun reagerer så sent på mine ordrer ser jeg meg nødt til å bruke munnsperre også denne gangen. Med munnen vidåpen blir det lett å finne tann nummer to som jeg tenker å ta i dag. Det blir ei tann nede på venstre siden. Takka for ikke å være samarbeidsvillig er at boringen skjer uten bedøvelse også i dag. Med et godt tak om hodet og god kontroll på boret går det faktisk fort å borre opp begge hullene. Noe skifte av bor blir det og til slutt blir det å bruke det gamle saktegående boret for å pynte opp hullene. Randi trives ikke og gråter på grunn av smerte. Varmt blir det nok også under all plastikken. Svetteperlene dukker opp på bodyen under kappa.

Fortsättning:

Tillagd 17 jun 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5130 ⚑ Anmäl