Ny spesialistklinikk Del 4

Ny spesialistklinikk

Del 4: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 4

Ny spesialisttannklinikk – kapittel 4.

Du må nesten ha lest de foregående kapitlene for å forstå sammenhengen.

Søster Kari gjorde som vanlig en utmerket innsats med Heidi. Hun fikk ny time neste fredag kl. 09.00. Hun syntes at dagens behandling hadde vært slitsom, men alt i alt hadde det gått bra.

Som vanlig satte vi oss ned alle tre og pratet om hvordan dette hadde gått. Det var vel ikke så mange andre måter å løse denne pasientens utfordringer på, ble svaret. Vi var mer bekymret for vår andre pasient Randi. Søster Line oppdaterte oss på henne. Hun bodde alene uten barn i en leilighet ikke så langt fra klinikken. Vi ble enige om at søster Line skulle forsøke å ringe og prate med henne i håp om å få henne til å komme hit frivillig. Jeg skulle undersøke med overtannlegen om det var hjemmel for å bruke makt overfor henne. Situasjonen i hennes munn var slett ikke bra.

Overtannlegen var rask til å svare. Hun kjente til pasienten og de hadde ei mappe på Randi. Svaret fra overtannlegen kom på mail ganske så raskt. I og med at vi kunne holde henne i ei seng på klinikken fikk vi lov til om nødvendig å hente henne. Søster Line forsøkte å ringe henne, men da hun forsto hvem det var som ringte la hun på. I bestemte derfor at Kari og Line skulle reise hjem til henne etter lunsj og hente med til klinikken. Da måtte vi organisere oss slik at vi kunne holde oppsyn med henne også til natta. Hun kom til å bli på klinikken til vi hadde reparert det som måtte repareres.

Å hente en pasient med tvang hadde ingen av oss vært med på tidligere. Mine to søstre var tøffe. Det visste jeg, så jeg fryktet ikke så mye. Vi spiste en god lunsj og tok oss god tid. Det plinget i min telefon. Det var en ny mail fra den kommunale overtannlegen. Hun ville veldig gjerne komme på besøk når vi hadde hentet pasienten. Det fine med mailen fra kommunen var at vi ville få dekket alle våre utgifter. Det var første gang som kommunen hadde brukt denne bestemmelsen og tvangsbehandlet en pasient. Jeg svarte tilbake at hun var hjertelig velkommen på formiddagen i morgen. Planen var å hente pasienten i morgen tidlig.

Det ble en tidlig kveld på oss denne dagen. Vi avsluttet dagen med et godt glass med vin før vi gikk hvert til vårt. Før kl. 8 neste dag var vi samlet på kontoret. Kari og Line var fortsatt i sivil. De skulle være slik kledd når de hentet Randi. Søster Line som på en måte var Randis søster fikk med seg ei kraftig beroligende sprøyte da de dro. I tillegg kledde de inn baksetet i bilen til Kari med plastikk. Det var greit i tilfelle det skulle bli noe søl underveis. Det var nok to svært spente medarbeidere som reiste hjem til Randi for å hente henne.

Da de kom tilbake med Randi kunne de fortelle at hun hadde åpnet døra, men ble så overrasket at hun hadde sluppet dem inn. Hun hadde ikke forstått at de da raskt overmannet henne og Line hadde satt sprøyta i armen hennes. Så hadde de satt henne ned i en stol til sprøyta begynte å virke. Hun hadde et minimum av klær på seg og før de gikk ut satte de på henne en plastikkregnfrakk bak frem. De kneppet den sammen i ryggen. Det passet jo ganske fint for det regnet faktisk lett denne dagen. Lett bedugget gikk det greit å få Randi ut i bilen. Søster Line satte seg bak med pasienten.

Inne på klinikken ble Randi transportert ned til rommet med senga. Her ble hun kledd naken og lagt i senga. Den var klargjort med belter til armer og ben og ei bred rem over magen. Før hun ble beltet helt fast fikk hun på seg ei bleie og ei plastikktruse. Begge søstrene var også raske til å skifte over til arbeidsklær. Plastforklær dekket de hvite frakkene. Sprøyta som Randi fikk hadde nok vært ganske kraftig for det var ingen motstand å merke. I hvert fall ikke mer enn vi kunne håndtere lett. For uten bleie og truse var Randi så langt naken da hun ble festet til senga. Jeg satte meg ned siden av henne og fortalte at hun kom til å bli der til vi hadde stelt munnen hennes og reparert alle tennene. Hun mente at dette var kidnapping og ikke lovlig. Jeg måtte da fortelle at det var den kommunale overtannlegen som hadde besluttet at hun skulle hit og være her til hun var friskmeldt.

Det ringer på døra. Søster Kari går opp og låser opp. Der står overtannlegen. Kari slipper henne inn og ønsker henne velkommen til klinikken. Overtannlegen er en kvinne i 50-årene. Hun sier med en gang at hun setter pris på at vi fortsatt bruker lange bakknappede frakker. Slikt antrekk inngir tillit hos henne. Hun spør etter meg og søster Kari følger henne ned i underetasjen hvor klinikken er. Jeg møter overtannlegen på mitt kontor. Vi prater litt sammen og jeg forteller henne om tanken bak klinikken. Hun setter pris på initiativet og synes at det er fint at vi bruker gode tannlegefrakker. Det er ikke mange i dagens helsevesen som fortsatt bruker slike. Men så kobler hun seg innpå pasienten vi har hentet inn. Hun vil gjerne se pasienten. Jeg sier at da må du først skifte til klinikklær. Vi går opp igjen til garderoben vår hvor overtannlegen får sette på seg ordentlige klær.
Sammen går vi ned igjen til pasienten som ligger i senga. Den beroligende sprøyta har ikke lenger den samme virkningen og Randi har tydelig gitt uttrykk for sin misnøye med situasjonen. Det blir ikke noe bedre når overtannlegen og jeg kommer inn i rommet. Overtannlegen er imidlertid svært tydelig og gir uttrykk for at hun skal være glad for at det er noen som faktisk er villig til å hjelpe henne. Randi ligger i senga festet med remmer og med ei tynn dyne over seg. Overtannlegen er svært begeistret for at vi bruker bleier på pasienten. Jeg forteller henne at vi som arbeider her også bruker bleier i hvert fall på dagen.
Signe, som overtannlegen heter, spør om vi har noen instrumenter her nede. Hun ønsker å ta en titt i munnen på pasienten. Søster Kari går inn i behandlingsrommet og kommer tilbake med et brett med sonde, speil og en munnsperre. I tillegg har hun med seg en eske med hansker. Overtannlegen og søster Line setter på seg munnbind og hansker. Line vil sette inn munnsperra men Randi nekter å åpne munnen. Line legger fra seg munnsperra og klemmer sammen neseborene til Randi. Da må hun åpne munnen for å puste. Overtannlegen har ikke glemt gamle kunster og er rask til å sette inn munnsperra og presse den opp. Til tross for at det er litt dårlig lys der nede griper hun tak i speil og sonde og starter en titt på tennene hennes. Søster Line forsøker å holde hodet i ro.

Det tar ikke mange minuttene før overtannlegen legger fra seg instrumentene og sier til Line at hun kan ta ut munnsperra. Overtannlegen sier at vi skal gå ut på kontoret mitt. Vi går dit alle 4. Hun er oppriktig begeistret for at vi har startet denne klinikken som er villig til å ta på seg behandlingen av slike «vanskelige» pasienter. Hun unnlater heller ikke å berømme oss for at pasientene må bruke bleie og ha på seg plastikktruse under behandlingene. Vi er den eneste klinikken som tar seg av slike pasienter. At vi må bruke makt under behandlingen er ikke vanskelig å forstå og vi har hennes tillatelse til å bruke alle midler. Det viktigste er at tennene blir reparert.

Overtannlegen er så begeistret for prosjektet vårt at hun vil innstille på at vi får dekket alle våre kostnader med disse pasientene. Den første testen blir Randi som ligger i senga festet med remmer. Hun skal i stolen om ikke så lenge. Før Signe går lover hun å komme igjen for å se hvordan arbeidet vårt går. Søster Kari blir med overtannlegen opp slik at hun får skiftet til sine ordinære klær. Kari fikk en god klem av Signe før hun forlot klinikken.

«Husk å nyte pasientene når dere har mulighet».

Det var det siste overtannlegen sa før hun gikk.

Fortsättning:

Tillagd 15 jun 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5127 ⚑ Anmäl