Ny spesialistklinikk Del 3

Ny spesialistklinikk

Del 3: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 3

Ny spesialisttannklinikk – kapittel 3

Du må nesten ha lest de foregående kapitlene for å skjønne handlingen.

Neste morgen møtte vi opp kl. 08.00 som vanlig. Vår første pasient Heidi skulle komme kl. 09.00 til første behandling. Hvordan ville det gå? Vi var nok spente på hvordan det ville gå. Men jeg tror at Heidi var minst like spent og ikke bare spent men også litt redd. Hun hadde jo fortalt i går at hun var plaget av tannlegeskrekk. Her ville det være fornuftig å ta dette forsiktig og bruke tiden riktig. La pasienten i stor grad bestemme tempoet.

Klokken var 10 minutter over 9 da det ringte på døren. Søster Kari åpnet den og utenfor sto Heidi. Hun var redd og øynene var røde. Søster Kari tok henne i hånda og leide henne inn. Heidi fikk sette seg i stolen. Søster forklarte henne hvor stolt hun kunne være som hadde tatt beslutningen om å komme igjen. Dette var en stor personlig seier.

Etter noen minutter leide søster pasienten ned i underetasjen og inn til rommet mitt. Her tok jeg imot pasienten og ga henne en god klem. Jeg holdt om henne lenge. Det var viktig også for meg å gi henne en viss trygghet til tross for antrekket som både søster Lise og jeg hadde. Vi var forberedt på behandlingen og hadde allerede på oss de hvite lange bakknappede tannlegefrakkene. Søster Kari gikk raskt ut for å skifte. Heidi satte seg i stolen og jeg begynte å forklare henne litt om hva som skulle skje i dag. Kontrollen i går hadde vist at hun hadde 6 tenner som måtte repareres. Jeg skulle ta i hvert fall 3 tenner i dag. Det ville derfor blir en lang dag i stolen for pasienten.

Jeg ba Heidi ta av seg blusen hun hadde på seg. Også i dag skulle hun få en beroligende sprøyte før vi gikk inn til stolen. Hun fortalte at hun ikke hadde hatt noe ubehag av den sprøyta hun hadde fått i går. Line tok et godt tak om pasienten mens jeg satte sprøyta. Det gikk veldig fint. Søster Kari kom inn igjen og de to søstrene tok med seg pasienten inn i det andre rommet for senga og dusjen var. Her fikk pasienten beskjed om å kle av seg og legge seg på senga. Det satte på henne bleie og plastikktruse også i dag. Nå skjedde det uten noe spørsmål. Heidi visste at det var til hennes eget beste. I tillegg satte de to på pasienten en dress av PVC. Overdelen ble kneppet bak. Sprøyta hun hadde fått gjorde at det meste nå skjedde uten protester fra pasienten.

Ferdig klargjort kunne de to leie pasienten inn i rommet med stolen. Som sist ble armer og ben festet med remmer. Kari satte ei hvit plastikkhette på hodet hennes slik at alt håret var dekket. Deretter ble hodet hennes festet med ei reim til hodestøtten på stolen. Så satte de på henne en halskrepp og den store hvite plastikkappa. Hele pasienten og stolen var tildekket. Dette var en dag det kunne bli mye søl og derfor var det bra at både pasienten og vi var godt tildekket med plastikk. I tillegg likte vi tre å gå tildekket i plast og i tillegg tror vi at pasienten og likte dette. Det virket slik ved undersøkelsen i går.

Selv hadde jeg satt på meg en hvit pvcfrakk med armer utenpå den hvite frakken. Hodet var dekket av ei hette og ansiktsmaska var godt festet da jeg gikk inn til pasienten. Jeg måtte berømme både pasienten og søstrene for godt arbeid. Søstrene fikk ordre om å gjøre seg selv i stand. Før de gikk kom søster Kari med rullebordet med instrumentene. Jeg satte meg ned ved pasienten og la ei hånd på brystet hennes.

«Jeg tror det kan bli litt smertefullt å bore i de tennene som jeg skal reparere i dag. Hvis du vil kan du få bedøvelse. Vil du ha det», spør jeg pasienten.

«Ja, doktor», svarer hun.

Jeg reiser meg opp og finner fram ei sprøyte og to doser med bedøvelse. Utstyret blir lagt på rullebordet bak pasienten. Når jeg setter meg ned igjen merker jeg at Heidi er veldig nervøs, nesten redd. Lyset rettes inn mot munnen hennes. Jeg må bruke tid å snakke med henne om hvor flink hun har vært som har kommet tilbake hit. Nok en gang legger jeg hånda mi på brystet hennes og masserer det. Hun ser på meg og smiler. Jeg griper etter sprøyta og ber henne åpne munnen. Med et fast grep om hodet hennes setter jeg sprøyta i tannkjøttet nær de to første tennene som skal borres opp. Heidi ynker seg i det sprøytespissen beveger seg inn.

«Nå skal du få hvile til bedøvelsen virker», sier jeg og klapper henne på kinnet.

Øynene våre møtes og jeg føler at Heidi er passe fornøyd med situasjonen. Hun sier noe om at det begynner å bli varmt under all plastikken. Jeg kan bekrefte at det blir varmt for meg også. Det tar omtrent 5 minutter før bedøvelsen får full virkning. Det er viktig at tannlegen får gode arbeidsforhold og derfor ser meg nødt til å sette inn eie munnsperre som holder munnen hennes åpen mens jeg gjennomfører behandlingen. Dette likte hun aldeles ikke, men det blir slik jeg finner det nødvendig. Hun prøver seg med en muntlig protest, men det kan jeg ikke ta hensyn til. I tillegg legger jeg inn vattruller i munnen hennes slik at lepper og tunge holdes vekk fra det området jeg må borre i. Bordet med borrene og utstyret trekkes til meg. Jeg setter i et bor og finner fram fotkontrollen. Nok en gang tar jeg et godt tak om hodet hennes og starter med å borre i tann nummer en. Som sagt det er ikke de store hullene hun har med de må repareres. Hele tiden prøver jeg å følge med på hvordan hun reagerer på det som skjer. Det er noen bevegelser i kroppen, men ikke verre enn at jeg fortsetter. Jeg må skifte bor to ganger for å bli ferdig med de to første hullene. Søster Kari sitter ved siden av meg og sørger for at spytt og vann fra boret blir fjernet effektivt. Det blør også litt fra tannkjøttet rundt de to tennene.

Jeg diskuterer litt med søster Kari om jeg skal fylle hullene nå før vi tar hull nummer tre eller om jeg skal borre opp også det siste før vi fyller igjen. Søster Kari synes at jeg skal fylle igjen de to hullene som er klare og la pasienten få hvile litt før hull nummer tre tas. Har jeg først spurt om råd er det greit å følge rådet.

Hull nummer en går greit å fylle. Massen må herdes med et spesielt lys. På det andre hullet er jeg nødt til å bruke en matrise og jeg ser at Heidi overhodet ikke liker at den blir presset på plass. Hun gråter sine modige tårer. Søster lar den ene hanskekledde hånda gli på Heidis kinn. Mens jeg fyller hullet flytter søster hånda si ned til pasientens underliv og masserer henne. Det tror jeg gjør godt for pasienten blir faktisk roligere og det gjør det lettere for meg å gjøre jobben min. Da hullet er fylt og jeg har pyntet på fyllingene som best jeg kan, tar jeg bort munnsperra og reiser stolen opp noe. Pasienten sitter nå mer oppreist. I tillegg fjerner jeg reima som holder hodet på plass. Søster Kari kommer med en fuktig klut og tørker ansiktet til pasienten.

«Nå har du vært flink. Hvordan kjennes fyllingene ut? Er de fortsatt for høye», spør jeg Heidi.

Hun bekrefter at de kanskje er litt høye og at hun kjenner det når hun biter sammen. Jeg tar et blåpapir og ber henne bite på det. Hår hun åpner munnen igjen ser jeg at det er et par punkter som må fikses. Jeg legger stolen ned igjen og setter et nytt bor i maskinen.

«Nå skal du slappe av, Heidi. Jeg skal bare pusse på fyllingen for at det skal bli bra. Slapp av nå og åpne munnen din».

Hun åpner munne og jeg tar et godt tak om hodet hennes og sliper ned de to fyllingene. Det går greit og når jeg nå spør om hvordan det kjennes sier hun at det er fint og kjennes riktig. Stolen blir nok en gang reist opp slik at pasienten mer sitter enn ligger. Søster Kari fyller kruset med vann og tilbyr Heidi litt drikke. Armer og ben er jo fortsatt festet til stolen og Kari holder kruset opp til Heidis munn. Hun drikker opp vannet og Kari fyller det opp igjen.

«Nå skal du få hvile litt før vi tar det siste hullet i dag», sier jeg og reiser meg opp.

Det er godt å få strukket litt på seg samtidig som jeg benytter anledningen til å tisse i bleia jeg har på meg. Det blir både fuktig og varmt kjenner jeg. Søster Kari sitter hos pasienten og kjæler litt med brystene hennes. Hun klemmer på ei vorte og pasienten skriker til i det det går for henne. Heidi klager over at det blir varmt og svett under all plastikken. Ja, det gjør det men det er slik jeg vil ha det. Søster Kari bekrefter at det er varmt også for oss.

Etter noen minutter setter jeg meg tilbake ved pasienten. Søster setter seg også på plass. Vi legger stolen ned, setter på lyset og justerer det til pasientens munn.

«Vær flink nå og åpne munnen din så skal dette være fort gjort», sier jeg.

Med speil og sonde finner jeg fram til tanna som skal repareres. Jeg legger inn to vattruller på stedet og finner fram sprøyta igjen. Bedøvelse skal settes rundt tanna for å minske smertene. Nok en gang jamrer hun og forsøker å vri seg vekk. Ved hjelp av søster får jeg satt sprøyta slik jeg vil. Pasienten får hvile litt til bedøvelsen virker. Vattrullene blir tatt ut.

«Skal du være snill å holde munnen åpen mens jeg borer eller må jeg bruke munnsperra også på dette hullet», spør jeg Heidi.

«Jeg skal prøve å være flink», svarer hun.

Jeg gjør i stand boret og ber henne åpne munnen. Nok en gang gjør hun det motvillig, ja svært motvillig. Lyden av boret er selvfølgelig ikke noen hyggelig lyd, men den er svært nødvendig. Særlig når det har gått så lang tid siden hun sist var hos en tannlege. Noen påstår at jeg graver etter gull, når jeg bruker boret. Riktig så galt er det vel ikke. Men jeg har hørt at jeg kan være hardhendt. Vel slik er det.

Det må skiftes bor et par ganger nå også. Hullet blir større enn jeg hadde regnet med. Jeg ser at pasienten ynker seg og jeg ser at det er store bevegelser i armer og ben til tross for at de er godt festet. Siden hun har fått bedøvelse må det være lyden og lukten av boret som smerter henne. Det blir en del vannsprut og søl fra dette hullet også. Derfor er det bra at vi bruker mye plast. Det går raskt å gjøre i stand hullet. Det blir fylt opp og også her må det pussing til før vi er ferdige. Stolen heves. Nok en gang fyller søster opp vannkruset og gir pasienten mulighet til å skylle munne og drikke litt vann.

«Nå er vi ferdig for i dag. Men du må komme hit en tur til for at vi skal ta de siste tre hullene», sier jeg.

«Det håper jeg blir lenge til», svarer Heidi.

«Det bør ikke gå så lang tid før du kommer hit igjen. Går det for lang tid kan det bli enda verre å reparere dem».

«Søster, da kan du gjøre pasienten klar for hjemtur, men få vite når hun kommer tilbake».

Fortsättning:

Tillagd 14 jun 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5126 ⚑ Anmäl