Ny spesialistklinikk Del 2

Ny spesialistklinikk

Del 2: Ny spesialisttannklinikk - kapittel 2

Ny spesialisttannklinikk – kapittel 2

Jeg gikk ut på rommet mitt og satte meg. Jeg måtte ha noe kalt å drikke. Det hadde vært en spennende start med Heidi som pasient. Spennende ville det være å se røntgenbildene som søster skulle ta.

Det tok ikke så mange minuttene før søster Kari kom inn til meg og sa at hun hadde lagt bildene inn på pasientens journal. Jeg satte meg ned ved datamaskinen og fant fram bildene. Her så jeg raskt at det var et par steder til som jeg nok måtte titte nøyere på i Heidis munn. Da måtte jeg sette på meg hette og ansiktsmaske på nytt og gå inn til pasienten. Søster Kari satt allerede ved pasienten og masserte brystene til Heidi. Det hørtes også tydelig at hun likte det som skjedde.

«Heidi, jeg må få låne munnen din litt til. Bildene viser to steder som jeg må se nærmere på. Vær flink nå og åpne munnen din, så skal dette snart være over», sier jeg og finner fram speil og sonde.

Litt motvillig åpner hun munnen. Undersøkelsen av de to stedene viser at det er et hull til i overkjeven. Jeg avslutter undersøkelsen av pasienten. Lyset slås av og bordet med instrumenter trilles vekk. Mine to søster hever stolen til oppreist stilling. Deretter løsner de hender og føtter på pasienten. De tar av henne kappa som hun har hatt på seg under undersøkelsen. Deretter leier de henne inn til meg på kontoret. Pasienten får lov til å legge seg ned på brisken igjen. Søster Kari la over henne et plastikklaken slik at hun ikke skulle ligge helt naken.

Jeg satte meg på en stol ved siden av Heidi og tok et godt tak i høyrehånda hennes. Hun virket fortsatt litt anspent og nervøs. Jeg spurte henne hvordan hun synes at dette hadde gått. Hun forklarte at det hadde vært den beste undersøkelsen hos en tannlege som hun hadde vært med på. Hun måtte imidlertid innrømme at det hadde vært en veldig spesiell opplevelse. Det å måtte ha bleie på seg var egentlig ganske praktisk hadde hun funnet ut. Heidi var imidlertid spent på hvordan fortsettelsen ville bli. Jeg fortalte henne at jeg hadde funnet 6 hull som burde repareres. Det var ingen store hull, men de måtte tas før de utviklet seg til problemer. Jeg kunne imidlertid love henne at hun skulle få medisiner som gjorde at hun ikke ville få store smerter og at vi ville gjøre behandlingen så skånsom som mulig for henne. Spørsmålet var når skulle vi gjøre arbeidet. Vi hadde tid i dag. Uansett måtte reparasjonen deles i to behandlinger.

Jeg lot den ene hånda mi hvile på brystene hennes og jeg merket at det kom lette stønn fra pasienten mens vi pratet sammen. Det var ikke til å legge skjul på at hun på mange måter likte behandlingen hun fikk på klinikken. Det må jo også sies at det hører vel ikke til en vanlig klinikk å sørge for at pasientene blir seksuelt tilfredsstilte under behandlingen. Men på den andre siden er det viktig å ta vare på de som ikke kan gå til en vanlig tannlege på grunn av tannlege skrekk eller andre ubehageligheter.

Heidi var egentlig fornøyd med det vi hadde klart i dag og ønsket å komme igjen for reparasjon en annen dag. Jeg foreslo at hun kunne komme igjen i morgen kl. 09.00 så skulle vi ta unna en del av hullene hennes. Det syntes hun var greit. Nå visste hun hva som ventet henne så spenningen var ikke like stor. Imidlertid ga hun klart uttrykk for at hun gruet seg til fortsettelsen. Det måtte vi ha klart for oss.

Søster Kari ble med pasienten på rommet vi hadde til disposisjon. Der var det toalett og dusj og klærne hennes var også der. Pasienten fikk dusje og gjøre seg i stand. Sprøyta hun hadde fått var nesten gått helt ut av kroppen. Hun hadde jo tross alt vært hos oss i snart 3 timer. Da pasienten var påkledd fikk hun en god klem av søster og ble fulgt til utgangsdøra.

Vi samlet oss på oppholdsrommet i første etasje og pratet om det som hadde skjedd. Vi ble raskt enige om at dette tross alt hadde gått bra og at det var en ganske fornøyd pasient som forlot oss. Det var jo en seier i seg sjøl at Heidi ville komme tilbake allerede i morgen. Da visste både hun og vi at det ville bli mere smertefullt.

Søster Line hadde tatt i mot en telefon fra en ny pasient som ønsket en behandling. Dette var også en kvinnelig pasient med tannlegeskrekk. Hun hadde vondt i tennene og gråt i telefonen. Line ringte opp igjen til pasienten og sa at hun kunne komme til klinikken kl. 14.00 i dag. Det ble glad for å høre. Søster Line skulle være den nye pasientens kontaktperson.

I mellom tiden gjorde søstrene rent i behandlingsrommet og gjorde klart til en ny pasient. Det tydet på at det kunne bli en lang dag, men det måtte vi tåle hvis vi skulle ha nye pasienter med store utfordringer. Klinikken var ny og det var viktig å skaffe seg et godt rykte. Klokka gikk fort og vi fikk i oss litt mat før neste pasient dukket opp.

Presis kl. 14.00 ringte det på døra. Søster Line lukket opp og tok imot pasienten. Dette var en kvinne mitt i 40-årene og hun het Randi. Hun følte at hun hadde blitt mishandlet hos en tidligere tannlege og hadde ikke vært der på 15 år. Line fikk den informasjonen hun trengte og la det inn i en foreløpig journal. Randi gråt og var svært redd og nervøs. Søster gjorde det hun kunne for å trøste henne. Line kunne imidlertid ikke love pasienten annet enn at tannlegen skulle gjøre alt hun kunne for å hjelpe henne med å fjerne smertene. Sammen gikk de ned i underetasjen og inn på rommet mitt. Jeg reiste meg opp og håndhilste på Randi. Rødsprengte og tårevåte øyne var det som møtte meg. Jeg ba henne sette seg ned i stolen ved siden av kontorpulten.

Randi forklarte meg hvor det gjorde vondt og hvor lenge hun hadde hatt smertene. Vondt i denne tanna hadde hun hatt i snart et halvt år, men det var blitt verre den siste uka. Vi dere forklarte jeg henne at dette kom til å bli et helt annerledes tannlegebesøk enn det han hadde vært med på tidligere. Jeg ba henne kle av seg alt og legge seg på benken inne på kontoret. Både Line og Kari var der og hjalp henne ned på benken. Alle var vi nå kledd i våre bakknappede frakker og hadde plastikkforklær på oss. I mens søstrene fikk pasienten ned på benke hadde jeg gjort klar ei sprøyte med beroligende stoffer. Det var helt tydelig at hun trengte det før vi kunne gå inn til den beryktede stolen.

«Hvorfor må jeg være naken», spør Randi.

«For det første er det fordi jeg vil det og for det andre er det fordi du skal få på deg ei bleie. Det kan bli en lang ettermiddag i stolen og da er det greit at du har på bleie og plastikktruse. Bleia er til for å brukes», sier jeg.

Mens søstrene satte på henne bleie og truse, satte jeg sprøyta i armen hennes. Det var hun nok i forberedt på og begynte på nytt å gråte. Jeg satte meg ned ved siden av henne og pratet beroligende til henne. Hun roet seg ned og etter noe tid var hun klar for å gå inn til behandlingsrommet. Med støtte fra de to søstrene bar det inn til behandlingsrommet og den beryktede stolen. Randi var litt avvisende til å sette seg i stolen men med to drevne søstre ble han plassert i stolen og armene ble festet med remmer. Deretter var de raske til å feste bena hennes. Så satte de på henne en halskrepp og ei stor grønn plastikkappe.

På nytt begynte hun å gråte og spurte hvorfor hun måtte festes til stolen. Søster Line ga henne beskjed om at det var for at hun ikke skulle falle ut av stolen og skade seg selv. Søster Line la stolen bakover. Søster Kari kom med ei grønn plastikkhette som hun satte på pasienten hode. Deretter festet de hodet med en rem til hodestøtten. Det er behagelig for en tannlege å komme inn til stolen når pasienten er gjort helt klar. Det er bare å feste ansiktsmaska og ta på seg hansker. Rullebordet med instrumenter blir plassert bak pasienten. Det er ikke nødvendig at hun ser alt som kan tenkes å bli brukt. Uten at jeg har tittet i pasientens munn tenker jeg at det kanskje blir nødvendig å trekke den tanna som smerter så mye. Jeg setter meg ned og retter lyset inn mot pasientens munn. Søster Line setter seg ned på motsatt side av pasienten. Hun legger ei hånd på pasientens mage og lar hånda gli fram og tilbake. Sprøyta som pasienten har fått har nok hatt sin virkning. Jeg griper etter speil og sonde og ber Randi om å gape stort. Litt motvillig åpner hun munnen. Raskt finner jeg den tanna som smerter. Hun skriker til og lukker munnen i det jeg pirker på tanna med sonden. Det gjør tydeligvis veldig vondt. Jeg legger vekk instrumentene og finner fram ei sprøyte. Her er det ikke annet å gjøre enn å bedøve denne tanna slik at jeg får sett på den og om nødvendig fjernet den. Tanna det dreier seg om er en jeksel på høyre side nede. Jeg tar et godt tak om hodet hennes og ber om at hun åpner munnen. Uten at Randi får tenkt seg om setter jeg sprøyta i tannkjøttet på innsiden og utsiden av den dårlige tanna.

«Nå skal du få hvile til bedøvelsen virker», sier jeg til henne.

Søster benytter anledningen til å la hendene sine kjæle lett med kroppen til Randi.

«Hva er det du gjør», spør pasienten.

«Jeg vil at du skal ha det godt tross alt», svarer Line.

Leppene til pasienten blir mer og mer bedøvde. Det er et godt tegn. Da virker bedøvelsen. Jeg venter allikevel omtrent 5 minutter før jeg setter meg godt til rette ved stolen og tenner lyset på nytt.

«Randi, nå må du være flink og åpne munnen din så jeg får se på tanna di».

Nok en gang åpner hun munnen selv om det er litt motvillig. Jeg kan nå bruke speilet og sonden. Tanna er i svært dårlig forfatning. Jeg tror ikke at det er noe å reparere. Det enkleste er faktisk å fjerne den. Men først må vi få tatt noen røntgenbilder av munnen hennes. Det kan være noe jeg ikke ser. Jeg ber søstrene om å få tatt bilder. På nytt reiser jeg meg opp og overlater pasienten til mine utmerkede medarbeidere.

Det tok ikke mange minuttene før søster Line kom inn til meg og fortalte at bildene var overført til journalen. Jeg tittet på bildene og ble raskt enig med meg selv om at det bare var å fjerne tanna. Jeg satte på nytt på meg ansiktsmaska og gikk ut til pasienten. Randi var spent på hva jeg hadde funnet. Det var bare å forklare henne at tanna var så dårlig at det ikke var noe å reparere. Tanna måtte ut og det ville ikke hindre henne på noen måte. Motvillig åpnet hun munnen på nytt. Jeg dyttet litt lett rundt på tanna og området rundt og spurte om hun kjente noe. Det gjorde hun ikke. På bordet bak henne lå de instrumentene jeg trengte.

På nytt ba jeg henne åpne munnen. Denne gangen satte jeg inn ei munnsperre som ville holde munnen hennes åpen. Det var dessverre nødvendig for at jeg skule få gode arbeidsforhold. Søster Kari sto ved siden av meg og hadde tatt et godt tak i pasientens hånd. Jeg begynte å løsne tanna. Det blødde naturligvis en del og søster Line fjernet det meste underveis. Det var heldigvis ganske enkelt å løsne tanna og med ei tang fikk jeg fjernet den enkelt. Jeg la en bomullsrull i hullet før jeg tittet på tanna. Hele tanna hadde kommet ut. Da fjernet jeg munnsperra og ba henne bite sammen slik at bomullsrullen ble presset mot hullet etter tanna.

«Nå skal du få ligge her og slappe av. Vi skal ikke gjøre mer i dag. Jeg vil snakke med deg etterpå», sier jeg og reiser meg opp.

Søster Line kommer med et hvitt håndkle som hun legger over ansiktet til pasienten. Da behøver hun ikke at alt det blodige som blir ryddet bort. Det jo ikke til å komme fra at det nødvendigvis må blø litt når ei tann blir fjernet. Etter at utstyret er borte. Hever de stolen til oppreist posisjon. De tar bort håndkleet og løsner remmene som har festet pasienten. Deretter fjerner de kappa og halskreppen. Søster Kari kommer med en rullestol og hjelper pasienten opp i den. Naken sitter hun der, bare iført bleie og truse. Randi er tydeligvis helt slapp og sliten etter behandlingen. Den har tydeligvis tatt på henne. De triller henne inn til meg.

Jeg setter meg ved siden av henne og tar et godt tak i venstrehånda hennes og spør hvordan det står til med henne. Hun svarer at hun er sliten og at dette har tatt på henne. Det forstår jeg. Jeg beklager også at jeg kanskje måtte være litt hard mot henne da tanna skulle ut. Jeg spør så hva hun tenker om et nytt besøk for å se hva mer som eventuelt må gjøres siden det har gått så lang tid siden sist hun var hos en tannlege. Jeg hadde ikke fått gjort noen undersøkelse av tennene hennes men bare konsentrert meg om den tanna som hadde skapt smerter hos henne. Hun sa at hun måtte tenke over det og lovte å ringe når hun var klar for en ny behandling. Randi sa imidlertid at hun synes det hadde vært en veldig spesiell behandling, men at hun ikke hadde noe å klage over. Så langt hadde det vært den beste tannbehandlingen hun hadde hatt. Det var jeg fornøyd med å høre. Søster Line tok henne med seg inn på det andre rommet slik at hun fikk dusje og kle på seg.

Klokka nærmet seg 17.00 og det var på tide å avslutte dagen. Etter at Randi hadde gått satte vi oss ned og pratet gjennom det som hadde skjedd i dag. Vi var ganske så fornøyde med oss selv. Pasienten Heidi kom jo igjen i morgen tidlig.

Fortsättning:

Tillagd 11 jun 2021 Noveller #Kvinna #Kvinna som top #Blöjbyxor/plastbyxor #Medicinskt/doktorlekar

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 5122 ⚑ Anmäl