Valget Del 2

Valget

Del 2: Straffen

Det var en uke siden jeg hadde fått dommen – ankefristen nærmet seg, og jeg måtte ta stilling til om jeg aksepterte straffen. Jeg hadde egentlig ikke noe valg etter mine utsagn under rettsaken, men samtidig var det helt umulig å forestille seg at jeg ikke skulle ha kontroll på den mest grunnleggende kroppsfunksjonen. Tanken på at jeg ville tisse og bæsje på meg totalt utenfor min kontroll fikk det til å svimle for meg.

Rådvill ringte jeg forsvareren min. Vi avtalte et møte og jeg fikk en klar anbefaling. Aksepterte jeg straffen – selv så vanskelig det var – ville jeg vinne en form for respekt og ville kanskje kunne berge den politiske fremtiden. Om jeg derimot begynte å trekke meg nå - var det jevngodt med å avslutte den politiske karrieren - det ville vise feighet og ansvarsfraskrivelse. Både støttespillere og motstandere hadde gitt uttrykk for at det stod respekt av å akseptere straffen. Reaksjonene forøvrig var veldig blandet – det var mange som var sjokkert over hvor streng straffen var, men det var ikke fritt for at situasjonen ble en favoritt i humorinnslag og på sosiale medier. Det ble lagt ut karikaturtegninger i alle varianter, blant annet av meg på stellebord i rådhuset og med bukser våte til knærne på kommunens talerstol.

Det var ikke lett å forholde seg til disse utspillene. Saklig var det jo riktig – jeg hadde vært usigelig dum som kjørte med promille, og akkurat denne ydmykelsen var jo en planlagt del av straffen, men likefullt var det smertefullt og vanskelig. Det praktiske med inkontinens og straff skulle jeg klare – men det at alle visste og at ordførerens bleier ble et offentlig anliggende fikk det til å gå frysninger nedover ryggen.

Det var derfor med tungt hjerte jeg ga forsvareren beskjed om å meddele retten at jeg godtok dommen og var beredt til å starte soningen. Jeg regnet med at jeg ville få en innkallelse – men hvor? Ville det bli til sykehuset, til politistasjonen, til fengselet? Kvelden kom og tankene kvernet i hodet – det ble noen få timer med urolig søvn før jeg stod tidlig opp, tok en rask joggetur før frokost. Hvordan skulle jeg klare å opprettholde treningen de neste månedene? Jeg nøt å stå lenge under en varm dusj. Jeg kledde meg i slengeklær - komfortabelt bomullsundertøy og en joggedress - her var det ikke mye glamour.
Joggeturen hadde gjort meg sulten og jeg spiste en solid frokost og drakk utallige kopper med kaffe mens jeg scrollet gjennom avisoverskriftene. Den rettskraftige dommen var et hovedoppslag i de lokale avisene og det ble spekulert på prosessen videre - når ville soningen starte? Ville jeg få anledning til å gjennomføre feiringen av kommunesammenslåingen neste helg først eller måtte jeg gjennomføre den i bleier?

På radioen hadde nyhetene klokken 10 akkurat startet da det banket på døren. Utenfor stod to politibetjenter – den ene kjente jeg fra flere partiarrangement. Han så åpenbart ubekvem ut da han leste opp det som viste seg å være en pågripelsesbeslutning. Han skalv i stemmen da han kom til kravet om både fot og håndlenker - dette fordi det var fryktet at jeg ville sette meg til motverge. I tillegg var offentlig ydmykelse en del av straffen - så sånn sett var det passende å påføre meg lenker. Jeg ble umiddelbart bedt om å holde frem armene og ble påsatt håndlenkene - det var kraftige mansjetter på hver arm og en solid lenke mellom. Jeg fikk tilsvarende på beina og en lenke ble festet mellom armer og bein, men jeg hadde bevegelsesfrihet til å gå og hadde også brukbar bevegelighet i armene tross lenkene.

Jeg kjente at all kaffen hadde begynt å virke og spurte om jeg kunne få tisse før vi gikk, men jeg fikk beskjed om at ordren spesifikt forbød alle pauser. Jeg viste meg aldri utendørs i så slengete klær, men nå var det ingen bønn - dette var starten på en ny tid. Jeg ble på ny plassert i baksetet av en politibil og på grunn av lenkene måtte den ene betjenten lene seg over meg for å feste sikkerhetsbeltet. Jeg holdt på å protestere da han berørte puppene mer enn jeg syntes var nødvendig for å justere beltet, men klarte å holde meg i skinnet. Det var vel sånt jeg måtte regne med fremover. Hjelpeløs, fastspent og tissetrengt.

Vi kjørte opp foran et av de store apotekene på et travelt handlesenter og her ble jeg fortalt at jeg i full offentlighet skulle få kjøpe mine første bleier. Jeg, ordføreren, ble ført i lenker inn til disken der jeg stotret frem at jeg trengte en pakke bleier. En smilende apoteker spurt om behovet og om bleiene var til meg. Jeg svarte med skjelvende stemme måtte at jeg ville være totalt inkontinent i tre måneder som straff og at jeg nok trengte kraftig beskyttelse. Jeg ble anbefalt å prøve Tena Slip Maxi og jeg ble også anbefalt å ta med pakke Attends Deoplus samt salver mot sår hud og våtservietter. Hun betraktet meg og sa at det var unisex bleier, jeg kunne kanskje bruke small, men hun anbefalte medium. Jeg tok frem bankkortet og betalte for varene og med raslende lenker gikk jeg mellom betjentene tilbake til politibilen med en bleiepakke i hver hånd og ble plassert på nytt plassert i baksetet. Det hadde samlet seg en stor gruppe skuelystne og jeg oppfattet både hånlig latter og oppmuntrende tilrop.

Vi kjørte mot fengselet og i det den solide porten slod igjen bak bilen grøsset jeg - følelsen av at soningen hadde startet ble påtrengende. Jeg ble kjørt frem til mottaket og deretter ledet inn på sykestuen. Der satt det allerede flere vitner som skulle overvåke prosessen og sørge for at alt gikk riktig for seg. Vitnene satt i to rader i en halvsirkel rundt en skremmende gynekologstol som dominerte rommet. Jeg så remmene som skulle holde armer og bein fast og nå mistet jeg totalt besinnelsen. Jeg strittet imot – skrek og prøvde å kjempe meg løs, men lenkene gjorde det totalt umulig. Det eneste jeg oppnådde var at i kampens hete så mistet jeg kontrollen på blæren og plutselig ble joggebuksen gjennomvåt og mørke flekker fra skrittet til skoene ble et synlig bevis på hvordan tiden fremover kom til å bli - og det enda før jeg hadde vært i den fryktinngytende stolen.

Jeg sukket tungt og stod fortapt men rolig, mens fengselssjefen forklarte hva som kom til å skje. Jeg ville måtte kle meg naken og sette meg i stolen, remmene ville bli festet for å unngå at jeg skapte meg på ny og skapte farlige situasjoner. Jeg ville først bli glattbarbert (om jeg hadde noe hårvekst i utgangspunktet). Deretter ville jeg få en lokalbedøvelse i bekkenbunnen sånn at jeg mistet evnen til å knipe. Jeg ville så få innsatt et åpent kateter som ville føre til at urinen bare ville renne ut. Kateteret ville jeg måtte gå med i en uke. Lammelsen i bekkenbunnen vil da være sånn at jeg måtte kjempe for å bli tørr igjen om ca 3 måneder. En liknende bedøvelse av lukkemuskelen i tarmen ville og bli gitt. Den ville normalt vare litt mindre enn 3 måneder - så med mindre noe muskulaturen min var slapp i utgangspunktet, ville jeg få kontroll på tarmen når første del av straffen var sonet. Jeg ville også få noe svakt lakserende medisin som ville medføre hyppige og litt løse avføringer for å unngå smerter og forstoppelse fordi det var antatt at jeg ville prøve å unngå å bruke bleien. Jeg ville også få vanndrivende medisin i kombinasjon med krav om rikelig drikke for å sørge for rett hydrering. Tårene rant nedover kinnene og det uhyrlige i straffen seg innover meg med full tyngde.

Jeg fikk beskjed om at hvis jeg samarbeidet ville jeg kunne få kle av meg selv – det stod fire myndige betjenter klar til å gripe inn om jeg prøvde på noe, så det var bare å samarbeide. Jeg løftet blikket og så på fengselssjefen og lovet at jeg skulle samarbeide i fortsettelsen. Lenkene ble løsnet og jeg begynte å kle av meg. Det første som forsvant var den våte joggebuksen, deretter genseren, BH’en og sokkene. Til slutt var det ingen utvei – jeg måtte ta av trusen. Hva som var verst vet jeg ikke, men det kjentes godt å få av den gjennomvåte trusen. Og sporene av uhellet ble borte når jeg nå var naken.
Jeg satte meg frivillig opp i stolen og remmene ble festet så jeg ikke kunne bevege meg. Jeg visste at fitten nå lyste åpent mot alle vitnene. Jeg angret på at jeg ikke hadde barbert meg selv etter joggeturen, for det var mye verre at noen fremmede skulle gjøre noe så privat i vitners nærvær.

Men nå ble jeg bare tilskuer til det som skjedde meg – jeg gråt stille og snart var jeg like glattbarbert som da jeg var nyfødt. Legen kom og bedøvet musklene mine og jeg visste at nå ville jeg være hjelpeløst inkontinent i minst 3 måneder. Kateteret ble festet og jeg måtte svelge både lakserende og vanndrivende medisin.

Endelig var prosessen over – jeg fikk beskjed om at jeg kunne kle på meg. Jeg kjente at det allerede dryppet tiss nedover lårene og skjønte hvor avhengig jeg ville være av bleiene. Jeg åpnet den digre bleiepakken. Bleien var formidabelt stor så jeg kunne ikke skjønne behovet for ekstra innlegg. Men som damen på apoteket hadde anbefalt smurte jeg meg godt med barrieresalve før jeg prøvde å feste bleien etter beste evne. Det kjentes helt forferdelig å smøre mine mest private steder i offentlighet og å ta på bleien, men det var godt å slippe nakenheten. Jeg tok på BH og genser og så mistrøstig på den våte buksen. En av fengselsbetjentene skjønte problemet og hentet en oransje fengselsbukse som jeg fikk låne. Den passet ikke veldig godt den var kort og det var bare såvidt jeg fikk lirket den over min nå så digre bleierumpe.

Jeg fikk beskjed om at prosessen nå var ferdig og alle vitnene hadde godkjent at alt hadde gått rett for seg. Jeg ville bli observert de neste månedene og straffen hadde jo også noen andre elementer som dere vet. Vitnene reiste seg og forlot rommet. Jeg fikk en sammenknyttet pose med mine tissevåte bukser i hånden og beskjed om at jeg måtte bestille taxi tilbake selv.

Det var godt å forlate fengselet – men alle blikkene på meg, ordføreren, som nå gikk med bleie på seg og bar to store bleiepakker i hver hånd var vonde å svelge. Dette ville bli 3 lange måneder....

Fortsättning:

Del 1 (31 aug 2021)
Del 2: Straffen (10 jan 2021)
Del 3: Soningshverdag (2 jan 2020)
Del 4: FØRSTE NATTEN MED BLEIE (3 jan 2020)
Del 5: “Ordføreren inngår avtale med trafikkskaddes forening” (4 jan 2020)
Del 6: En ny og ukjent verden... (13 jan 2020)
Del 7: Besøk hos Lise (15 jan 2020)
Del 8: Støtte fra uventet hold (18 jan 2020)
Del 9: Felles skjebne (19 jan 2020)
Del 10: Hyttetur (26 jan 2020)
Del 11: Samtale i natten (8 feb 2020)
Del 12: Vitnet og assistenten (24 feb 2020)
Del 13: Don't drink & drive!!! (18 jul 2020)
Del 14: Brev fra kriminalomsorgen (17 aug 2021)
Del 15: Ny straff (31 aug 2021)

Tillagd 1 jan 2020 Noveller #Man #Kvinna #Kvinna som bottom #DL-dominans #Uppfostring/Disciplin #Rörelsehindring/bondage #Låsbara plagg #Skamlekar/förödmjukelse #Allt-i-ett-blöjor #Blöjbyxor/plastbyxor #Extremt blöjbärande #Våta blöjor #Smutsiga blöjor #Okontrollerade olyckor #Overall/täckande dräkter

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 4601 ⚑ Anmäl