Norsk
Dansk
English
Nederlands
Suomi
Deutsch
Français
ItalianoUte av kontroll
Del 1
| Petter kjente svetten sile nedover ryggen. Lysene på utestedet; blå, røde, grønne, gule. Han kjente at han hadde fått litt for mye å drikke. Hodet varslet stopp stopp stopp, men han hadde ikke lyst å stoppe! Han hadde det jo gøy! Han kjøpte en øl til og slang seg ned sammen med vennene sine. Beatrice sendte han et blikk med hevede bryn. Hun var bekymret, men mest kunne han se irritasjonen hennes. - Kanskje du skulle stoppe nå? - Neida! Er i fin form, snøvlet Petter. Og for å understreke det, tømte han i seg halvparten av halvliteren, og kjente at det var slett ikke det smarteste han hadde gjort. Kvalmen veltet opp i han, men han klarte å holde igjen, og sente et glis mot Beatrice. Han skjønte at hun ikke ble imponert, ut i fra det nedlatende blikket hun sendte han. Hun lente seg nærmere og sa så lavt og intenst det var mulig; - Jeg gidder ikke mer, Petter! Hver jævla gang, så skjer dette her! Jeg er drittlei av at du ikke klarer å styre deg, og så er det JEG som må rydde opp etter deg! Petter forsøkt å fokusere på henne. Da han endelig klarte det, skjønte han at hun mente det hun sa. Han skulle til å svare henne, men holdt på å brekke seg, og måtte i stedet puste dypt for å ikke kaste opp. - Se på deg selv da! Fy faen, Petter! Før han rakk å svare, sendte hun et glass isvann midt i ansiktet på han, reiste seg resolutt og ga beskjed til venninna si om at "nå går vi!". Venninna, som het Ane, tittet nervøst på Petter, før hun reiste seg og stilte seg ved siden av Beatrice. Petter tørket vann ut av øynene. Igjen slet han med fokus, men han fikk med seg Beatice's siste ord: - Det er over Petter, hører du? Denne gangen er det slutt, jeg gidder ikke mer! Så snudde hun på hælen og marsjerte ut. Ane så forvirret ut, men fulgte etter henne. Trond, Aron, Adrian og Ella ble sittende igjen sammen med Petter. De var usikre på hvordan denne situasjonen skulle håndteres - denne gang. Petter forsøkte å kjekke seg med et; - Vel, damer kommer og damer går, før han helte i seg resten av ølet. Trond lente seg over mot han og sa; - Du, går det bra eller? Petter og Beatrice hadde vært sammen av og på det siste halvannet året. Han hadde vært stormende forelsket i henne. Det lange blonde håret, de yppige puppene, den faste baken. Beatrice var jente med bein i nesa og beina godt plantet på jorda -for å bruke et klisjeuttrykk. Hun var tydelig på hva hun ville, og hun lot ikke ting komme i veien for seg. Hverken hva gjaldt skolegang, karriere - eller samliv, for den saks skyld. At hun i det hele tatt hadde villet vært sammen med han, hadde for han vært en gåte. Men han var takknemlig. Han var slett ikke vant med å få det som han ville, og likevel hadde han klart å sjarmere henne så pass at hun ville være sammen med han. Men det skulle snart vise seg at forholdet skulle by på utfordringer. Beatrice hadde akkurat kommet inn på profesjonsstudiet i psykologi. Selv gikk han og surret rundt på samfunnsvitenskapelig fakultet, og klarte ikke helt å velge hvilken retning han skulle ta. Han tok det ene emnet etter det andre, og kjente på en usikkerhet rundt hele studenttilværelsen. Hele opplegget med å skulle bli noe, skulle få utdannelsen sin og skulle stå for alle valg og meninger man hadde. At man skulle forstå, ha innsikt i, ha kunnskap om, og ta tydelige standpunkt. Presset med å prestere, være god, få gode nok karakterer til å kunne velge og vrake. Petter syntes det var mye å forholde seg til, og han hadde en følelse av at studenttilværelsen ikke var noe for han. Han burde gjort noe annet, jobbet, gått folkehøgskole, hva som helst annet enn å gå rett fra videregående til universitetet. Han hadde mer enn en gang blitt sittende på hybelen sin, og ønsket seg tilbake til en mindre komplisert tilværelse. Til en tid hvor man ikke måtte velge selv, hele tiden. At noen andre kunne bestemme og velge for han. Han hadde mer enn en gang blitt sittende over pensum, lest og lest, og følt at han hverken fikk med seg innhold eller mening i teksten han leste. Han hadde mer enn en gang gitt opp, og vendt seg til Beatrice. I begynnelsen hadde hun vært forståelsesfull for at det var en vanskelig overgang, og at kravene endret seg. Men den siste tiden hadde de stort sett kranglet om at han var giddalaus og tiltaktsløs og hva enn hun fant på å bruke om han. Han hadde svart henne at han håpet hun ikke kom inn på profesjonsstudiet - for det gikk ikke an å bli psykolog med så lite innsikt og forståelse om hun viste han. Han hadde villet at hun skulle se bak fasaden hennes. At hun skulle forstå. At hun skulle være god og overbærende med han, og hjelpe han videre. Nå satt han der. Full. Skjorta kald og våt. Kvalm. Og hun hadde nettopp marsjert ut av lokalet, og alle stirret på han. Han snudde seg mot Trond. - Jada. Det går bra. Det var uungåelig at det der skulle skje. Han smilte skjevt. - Nå, skal jeg ut og ha meg litt luft, sa han, og reiste seg ustødig. - Er du sikker på at du skal gå alene - jeg kan bli med? sa Trond. - Nei, jeg går selv. Skal bare utenfor og lufte meg. Jeg kommer tilbake, er ikke meningen å ødelegge stemningen ass, sa Petter, og forsøkte å smile til de andre rundt bordet. Trond - som hadde kjent Petter siden de var små - gjorde nok et forsøk på å ville bli med ut. - NEI, sier jeg jo! Jeg trenger litt alenetid. Han så skepsisen i Trond sitt blikk. - Jeg lover. Det går bra. Petter klappet Trond karslig på skuldra. Han snirklet seg ut av lokalet, klarte å holde seg på bena, hilste kjekt til vakten som sendte han et misbilligende blikk tilbake, og snublet ut i frisk luft. |
Tillagd 5 mar 2023 Noveller #Man #Kvinna #Kvinna som top #Adult Babyhood #Skamlekar/förödmjukelse #Napp, etc. babyattribut
Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.