Historiene om Kristine og Malin Del 17

Historiene om Kristine og Malin

Del 17: Om saftglass og en gammel venninne del 2

Kristine skvatt da døra i gangen gikk opp. Hun satt i sofaen. Her hadde hun sittet helt siden hun kom ut fra badet. Hun hadde tatt på seg en kjole. Ikke en av de fine som hun gikk med på bursdager og sånn, nei en billig, litt gammel og si en. Under den kunne hun skule bleien. Kristine hadde tatt på seg en ny bleie, hva annet skulle hun gjøre? Hun kjente allerede at hun hadde blødd mer. Det var ekkelt. Hun hadde en følelse av å være uren, mye mer enn om hun hadde bleien full av tiss. Tiss var noe annet, mye mer kontrollerbart, ja til et visst punkt da så klart. Men i alle fall mer uskyldig. Alle tisser, liksom. Noen tisser på do, andre tisser ute og noen tisser med klærne på, men alle tisser. Helt fra man er født og til man dør tisser man. Men dette. Kristine følte det som hun var den eneste i hele verden som hadde dette ekle mellom bena. Det hadde vært så greit når de snakket om det på skolen. «Alle får det, det kan skje når som helst.» Jo da, frøken hadde sagt det, men det hadde liksom ikke gått ordentlig inn hos Kristine. Hun hadde vel egentlig ikke tenkt over at hun en dag kom til å stå der og oppdage at hun hadde fått mensen.

Frøken sa alltid at det var så naturlig, «helt naturlig» som hun sa. Det føltes ikke det spor naturlig. Hva skulle hun si til pappa? Skulle hun si noe? Kroppen føltes rar, hun følte seg kvalm. Hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde vært redd for å møte pappa. Hun var ikke redd for ham nå heller da, ikke sånn, men med ett virket det skremmende på henne da han kom inn i rommet gående mot henne. «Hei jenta mi!» Sa pappa, og kom mot Kristine for å trøste henne. «Hvordan er magen?» Kristine svarte ikke. Han satte seg på kne og tok hånden opp for å stryke sin datter på kinnet. Kristine slo hånden hans vekk, reiste seg som i sinne og begynte å gråte. Hun sto med hendene for ansiktet og gråt for seg selv. Ola ble bekymret for henne. «Hva er det?» prøvde han, men Kristine bare gikk lenger unna, og inn på kjøkkenet. «Kristine?» Ola ventet litt, prøvde å gi henne litt tid. Så tok han tok opp handleposene og gikk inn på kjøkkenet, Kristine satt på en stol og gråt fortsatt. Hun så ikke på ham da han kom inn og begynte å sette varene inn i kjøleskapet. Han gikk bort og la armen rolig rundt datteren sin, Kristine lot han så vidt gjøre det. Ola var nesten redd for henne. Hun var svett i pannen og hun hadde jo ringt om magesmertene tidligere på dagen. «Er du syk jenta mi?» spurte han forsiktig mot henne. Kristine visste ikke hva hun skulle svare. Følte hun seg syk? Ja, hun gjorde det. Hun blødde, uten å ha et sår. Bildet av det rødflekkede håndkledet flimret fortsatt for øynene. Hun nikket. «Hva er det?» spurte Ola, «hjalp ikke Paracet’en?» Kristine så bare ned, klarte ikke å si noe som helst. «Har du feber? Føler du deg varm?»

Kristine tok plutselig armen hans vekk fra skuldrene sine og marsjerte inn på stua igjen. Ola trakk på skuldrene. «Kanskje du føler deg bedre om du får i deg litt mat» mumlet han etter henne, han visste ikke om hun hørte det. Han begynte på middagen, pannekaker. Kristine hadde alltid vært glad i pannekaker, helt siden hun var liten. Ola kunne godt huske henne sitte der ved kjøkkenbordet, hun lo og lekte med skjeen sin og hadde blåbær over hele fjeset. I dag lo hun ikke, ikke hadde hun blåbær i fjeset heller. Det virket faktisk ikke som pannekakene fristet så veldig heller. Riktignok hadde den første gått ned ganske greit, hun var sulten og pannekaker var noe av det beste hun visste, men så sa plutselig magen stopp. Hun pirket i maten med gaffelen og prøvde å få ned en ekstra bit. Hun hadde ikke sagt ett ord mer til pappa. Det var som om hun ikke fikk det til. Hun ville gjerne snakke om alt, om hva som var skjedd med henne, om hvorfor hun ikke klarte å spise. I det minste si unnskyld fordi hun oppførte seg på den måten. Ola bare spiste, og det tok en stund før han oppdaget at Kristine ikke hadde spist noe særlig. «Skal du ikke ha mer?» Han kikket overrasket ned på henne. Hun pleide å hive innpå både fire og fem før han fikk pannekakene på bordet omtrent, og nå var nesten hele haugen igjen til han. «Jeg vil ikke ha mer.» sa Kristine, hun sukket og skjøv tallerkenen fra seg og gikk fra bordet uten å si takk for maten. Noe enset Ola idet datteren gikk forbi. «Hvorfor har du på deg den kjolen?» Han fikk ikke noe svar.

Kristine satte seg i sofaen igjen, tårene klarte ikke å holde seg inne lot det til, og når hun gikk kjente hun ubehaget i bleien. Hva skulle hun gjøre? Det føltes så flaut alt sammen. Nå tenkte hun med lengsel på å tisse på seg, virkelig ha et skikkelig uhell, kanskje rett foran pappa til og med. Kanskje til og med bæsje seg ut, eller bli oppdaget med en bleie full av tiss på en vanlig fridag. Alt, bare ikke dette. Hun hørte pappa rydde opp inne på kjøkkenet. Hun fikk dårlig samvittighet. Helt fra hun var liten hadde hun alltid tatt av sitt eget fra bordet, skylt av det og satt det på plass i oppvaskmaskinen og så sagt pent takk for maten til pappa. Hva var skjedd med det nå? Kristine grudde seg. Hun kjente at hun hatet pappa, eller i alle fall alle spørsmålene hans. Hun ville være i fred, i fred til hun sluttet å blø i bleia si. Hun kjente igjen at hun var kvalm.

Pappa holdt på en stund inne på kjøkkenet, men så kom han jo selvfølgelig ut. Kristine hadde bestemt seg, hun måtte si det til han. Hun måtte forklare han det, enkelt og greit, og så ville alt bli bra. Hun satt i sofaen og tenkte på hvordan hun ville si det, hun tvinnet håret rundt pekefingeren, noe hun pleide å gjøre når hun tenkte hardt på noe. Hun satt med føttene kors oppe i sofaen, og kjolen hadde glidd opp akkurat nok til at pappa fikk et lite glimt av noe han kjente så alt for godt. Han greide å skjule overraskelsen. Men han måtte vel si noe? Han trodde ikke Kristine ville bruke bleier, bare fordi hun var syk. Var det derfor hun hadde tatt på seg kjolen? Han satte seg i sofaen ved siden av sin datter og la hånden på skulderen hennes. «Du, hvorfor har du bleie på deg?» Kristine stivnet til. Hun så på pappa, rett inn i øynene. Uttrykket hennes røpet redsel. Hun brettet ned kjolen så bleien igjen ble skult for hele rommet rundt, skjønt hva skulle det hjelpe for nå. Ola ventet på et svar, han var utålmodig, men viste det ikke. Han var innstilt på å holde en vennlig tone til hun fikk forklart seg. Kristine følte nå at hun måtte bare plumpe ut med det fortest mulig, og fortelle det hele. «Du pappa…» Men det stoppet seg. En tåre trillet ned kinnet hennes. «Det er bare det at… eh…» Hun svelget, det ville ikke ut. ‘Jeg har fått mensen’ tenkte hun i hodet sitt, ‘jeg har fått mensen, jeg har fått mensen!’ Det kunne da ikke være så vanskelig å si. «Jeg… Jeg har…» nei, hun kunne bare gi opp. Ordene ville ikke ut.

Hun sukket, reiste seg og gikk ut på gulvet. Hun tok fram en enkel trekrakk som pappa hadde lagd på snekkerlinja for mange år siden. Så skrevde hun over den og passet på at kjolen ble med på begge sider. Så tok hun hendene inn under og løsnet tapen i sidene. Så skrevde hun av krakken igjen, bleien lå igjen på krakken. Hun ble overrasket over hvor lite det egentlig var i den. En flekk var inntørket og brun. Midt i en liten og ferskere rød en. Selv om det var ganske lite, var det godt synlig i den drivhvite bleien og Kristine fikk lyst til å kaste opp bare ved synet. Så, turte hun å se opp på pappa. Han så ut som om han hadde falt ned fra månen. «Å…» var det eneste han fikk fram. Kristine kjente den kjølige luften mot et nakent og fuktig kjønn under kjolen, og for å ikke risikere å dryppe på gulvet skrevde hun over og satte seg på krakken oppå bleien og begynte langsomt å feste den på seg igjen under kjolen. «U-unnskyld,» stammet pappa og så på henne da hun satte seg i sofaen igjen. «Jeg ante virkelig ikke at…» Kristine følte seg lettet nå som hun hadde fått sagt det, ja eller vist det til ham da. Hun klarte for første gang etter oppdagelsen et aldri så lite smil. «Ikke jeg heller,» sa hun. Ola ble rent forfjamset av dette. Han hadde ikke tenkt tanken på at jenta hans allerede var så stor at… Nei, dette hadde han ikke forberedt seg på. Lenge satt de bare og kikket på hverandre. Kristine følte seg fortsatt uvel, men klumpen i halsen var borte nå som pappa forsto hva som skjedde. «Du, jenta mi, jeg skulle vel snakke med deg om dette, men…» Det ble en pause, Kristine visste ikke helt om hun skulle grue seg til denne praten, eller om hun var nysgjerrig på hva pappa ville si. «Egentlig så vet jeg ikke så mye,» sa pappa. «Det er klart, din mor hadde jo også… Da hun levde..» han famlet med ordene og visste ikke hvordan han skulle angripe dette. Ola hadde ikke vært sammen med noen kvinne etter at moren til Kristine døde, Kristine visste det. Igjen følte hun seg litt hjelpeløs og ønsket at pappa skulle vite alt om dette. Hvordan det var, hva hun skulle gjøre, hva hun skulle bruke der nede og ikke minst hva hun skulle gjøre på skolen. Det siste kjente Kristine at hun ble litt skremt av. Hun så på faren sin med dette skremte uttrykket denne tanken ga henne.

Ola følte at han ikke klarte å gi gode nok svar for sin datter akkurat nå. Han hadde ikke tenkt på dette problemet. Helt fra moren hennes døde hadde han gjort alt for henne som en forelder forventes å gjøre. Han hadde lært henne alt hun trengte å vite, hjulpet henne med lekser, vært hjemme med henne når hun var syk, trøstet henne når hun var lei seg og snakket med henne om det meste. Men nå gikk det opp for han at det var ikke bare et barn som satt der ved siden av ham lenger, hun var ei jente, og jenta var i ferd med å bli en kvinne. Og som mann var det naturlig nok ting Ola ikke visste og ikke forsto som Kristine trengte å vite akkurat nå. Kristine så på pappa med et mer spørrende blikk, desperat etter svar på over tusen spørsmål. «Nei, jeg vet ikke annen råd enn at du får snakke med Malin om dette.» Kristine ble litt overrasket. Hun hadde vel ventet seg at pappa skulle vite noe, komme med noen råd i det minste. Hun hadde jo alltid opplevd at han hadde vært der for henne. Malin ja. Malin var den eneste jenta som bodde i nabolaget, hun var to år eldre, og Kristine hadde ikke vært sammen med henne på en stund. Som små var de perlevenner, men etter at de begynte å bli eldre og på grunn av alderen kom i helt forskjellige skoleklasser hadde de ikke så mye med hverandre å gjøre lenger. Kristine var litt skeptisk på dette, hun følte ikke hun kjente Malin så godt. Ola derimot var sikker på at han hadde fått en strålende idé, så han gikk bort og ringte Knut med én gang. De to karene kjente veldig godt hverandre, og Ola forklarte uten snikksnakk problemet og lurte på om ikke Malin kunne være til hjelp.

Det neste som skjedde var at det ringte på døren. Kristine kjente at hun var litt skremt av dette, Knut virket alltid så fleipete og sånn når han var sammen med pappa. Hun var slett ikke sikker på om det ville hjelpe å snakke med han og Malin om dette. Det var jo flaut også, og pappa hadde liksom sagt det så rett fram i telefonen. Ola gikk og åpnet, og lo og smilte som vanlig når Knut kom på besøk. Kristine stålsatte seg selv for å treffe Malin, og kanskje kunne klare å snakke med henne om det som skjedde med kroppen hennes. Knut kom inn døren. «Hei Kristine! Jøss, så fin du var i den kjolen, kan ikke si jeg har sett deg med den før?» Kristine rødmet, dette var flaut! Men like plutselig ble hun overrasket. Hvor var Malin? Hadde pappa virkelig ment at hun skulle snakke bare med Malins far om dette? Det ville hun i alle fall ikke. Til slutt, uten at det var tegn til Malin, turte ikke Kristine annet enn å spørre. Hun kunne ikke helt unngå en anklagende tone heller; «så hvor er Malin?» «Å,» sa Knut, og smilte mot henne som han i grunnen alltid gjorde. Han kom nærmere Kristine og gikk bøyde seg ned og satte seg på krakken som bleien hennes hadde ligget på for litt siden. «Jeg tenkte at dere jentene snakker best alene om sånt no’. Du får gå bort dit og snakke med henne.» Han røsket litt med en stor hånd på kneet til Kristine. Hun følte seg lettet over Knuts plan, men var fortsatt ikke så sikker på om hun turte åpne seg sånn for Malin nå med det samme. «Ikke vær sjenert,» sa Knut, som om han hadde lest tankene hennes, «det skjer med alle jenter i den alderen vet du. Jeg husker jeg ble overraska selv den dagen Malin fikk det, det er vel et år siden nå. Hun var på skolen, og hun trengte skift. Så du kan si deg heldig du som fikk det hjemme nå i ferien første gangen.» Han blunket til henne og viste til at hun skulle gå og prate med Malin med det samme.

Fortsättning:

Del 1 (1 dec 2020)
Del 2: Bilferien del 1 (28 sep 2018)
Del 3: Bilferien del 2 (29 sep 2018)
Del 4: Bilferien del 3 (1 okt 2018)
Del 5: Bilferien del 4 (2 okt 2018)
Del 6: Bilferien del 5 (2 okt 2018)
Del 7: Bilferien del 6 (3 okt 2018)
Del 8: Bilferien del 7 (5 okt 2018)
Del 9: Kristine etter ferien (5 okt 2018)
Del 10: Malin og meg (7 okt 2018)
Del 11: Malin og pappa del 1 (8 okt 2018)
Del 12: Malin og pappa del 2 (8 okt 2018)
Del 13: Kristine våkner (9 okt 2018)
Del 14: Hjemme alene (10 okt 2018)
Del 15: Kristine og kusine (11 okt 2018)
Del 16: Om saftglass og en gammel venninne del 1 (16 okt 2018)
Del 17: Om saftglass og en gammel venninne del 2 (16 okt 2018)
Del 18: Om saftglass og en gammel venninne del 3 (16 okt 2018)
Del 19: Badetkaret (15 okt 2018)
Del 20: Malins høstleir del 1 (16 okt 2018)
Del 21: Malins høstleir del 2 (17 okt 2018)
Del 22: Etter kysset (18 okt 2018)
Del 23: På hytta del 1 (19 okt 2018)
Del 24: På hytta del 2 (20 okt 2018)
Del 25: Tobias (21 okt 2018)
Del 26: Malin og Tobias (22 okt 2018)
Del 27: Overnattingen (23 okt 2018)
Del 28: Hva filmer kan føre til (7 nov 2018)
Del 29: Bursdagsfesten (25 okt 2018)
Del 30: Gymbaggen (27 okt 2018)
Del 31: "Du skal hedre din far og din mor" (28 okt 2018)
Del 32: Kristine og Thea (29 okt 2018)
Del 33: Aketuren (29 okt 2018)
Del 34: En merkelig natt del 1 (31 okt 2018)
Del 35: En merkelig natt del 2 (1 nov 2018)
Del 36: Annikens sorger (1 nov 2018)
Del 37: Kristine + Thea = ? (3 nov 2018)
Del 38: Malins påske del 1 (3 nov 2018)
Del 39: Kristines påske (6 nov 2018)
Del 40: Malins påske del 2 (6 nov 2018)
Del 41: Malins påske del 3 (7 nov 2018)
Del 42: På svømmetur med skolen (8 nov 2018)
Del 43: Kristine på fest (10 nov 2018)
Del 44: Dagen derpå (11 nov 2018)
Del 45: Ferituren del 1 (12 nov 2018)
Del 46: Ferieturen del 2 (14 nov 2018)
Del 47: Hverdag igjen del 1 (14 nov 2018)
Del 48: Hverdag igjen del 2 (15 nov 2018)
Del 49: Hverdag igjen del 3 (15 nov 2018)
Del 50: Jenta i rødt (17 nov 2018)
Del 51: Trine (18 nov 2018)
Del 52: Anne får en idé (18 nov 2018)
Del 53: Fjellturen (20 nov 2018)
Del 54: Oljebuksa (25 nov 2018)
Del 55: Forelskelser og forviklinger del 1 (26 nov 2018)
Del 56: Forelskelser og forviklinger del 2 (28 nov 2018)
Del 57: Forelskelser og forviklinger del 3 (6 dec 2018)
Del 58: Verden snudd på hodet del 1 (15 dec 2018)
Del 59: Verden snudd på hodet del 2 (16 dec 2018)
Del 60: Verden snudd på hodet del 3 (17 dec 2018)
Del 61: Geldlige jul del 1 (17 dec 2018)
Del 62: Gledlige jul del 2 (21 dec 2018)
Del 63: Gledlige jul del 3 (22 dec 2018)
Del 64: Gledlige jul del 4 (30 dec 2018)
Del 65: Slalåmturen del 1 (2 jan 2019)
Del 66: Slalåmturen del 2 (7 jan 2019)
Del 67: Slalåmturen del 3 (9 jan 2019)
Del 68: Slalåmturen del 4 (12 jan 2019)
Del 69: Gutter skal en gang bli menn del 1 (8 mar 2019)
Del 70: Gutter skal en gang bli menn del 2 (23 aug 2019)
Del 71: Gutter skal en gang bli menn del 3 (6 sep 2019)
Del 72: Gutter skal en gang bli menn del 4: Overraskelsen (7 sep 2019)
Del 73: To gravide jenter (15 sep 2019)
Del 74: Julekalender (1 dec 2020)

Tillagd 14 okt 2018 Noveller #Diaper Love #Kärleksfullt omhändertagande #Allt-i-ett-blöjor #Våta blöjor #Smutsiga blöjor #Okontrollerade olyckor #Overall/täckande dräkter

Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.

🗁 Noveller

🖶 Print Alster ID 4266 ⚑ Anmäl