Norsk
Dansk
English
Nederlands
Suomi
Deutsch
Français
ItalianoHistoriene om Kristine og Malin
Del 11: Malin og pappa del 1
| Malin våknet, hun kjente rundt seg. Noe var galt, annerledes liksom. Senga var så underlig flat og stram, hardere og dessuten stor. Hun løftet litt på seg, hun hadde vondt i hodet nå som hun kjente etter. Det verket i nakken og i bakhodet. Forsiktig åpnet hun øynene, blendene hvit, alt sammen, samme hvor hun så. Hun lukket dem igjen, smertene i hodet ble for voldsomme av alt det lyset. Hun sank ned igjen i sengen som på underlig vis kjentes så uvant. Men selv om alt hun hadde merket seg så langt var ukjent og ikke til å begripe, så var det ingenting mot den andre følelsen hun nå ble oppmerksom på. Det var en følelse hun ikke kunne huske å ha kjent på veldig, veldig lenge. Den høyre hånden hennes lette seg fram under dyna og den underlige følelsen økte. Der nede var det varmt, klamt og til og med vått. Jeg har tissa i senga! tenkte hun, for første gang på mange år. Malin kjente det sitre i kjønnet, en rar følelse, hun kunne ikke huske å ha kjent det på denne måten før. Hun førte en doven hånd ned til det varme og våte for å kjenne på seg selv. Til hennes store overraskelse kjente hun at hun fortsatt tisset! Det rant i en svak strøm ut av henne uten at hun egentlig kjente at hun tisset, bortsett fra fingrene som ble mer og mer våte. Hun prøvde å stoppe strømmen, men det var nytteløst. Det føltes som om alle musklene var slappe og ikke gadd å høre etter. Tisset hennes bare rant ned og føyet seg til dammen mellom beina hennes. Hun følte en merkelig oppgitthet over dette. Som om hun plutselig var blitt passasjer i sin egen kropp, og ikke hadde kontroll på om hun tisset eller holdt seg. Dessuten var det som om alle musklene i hele kroppen var stive og tunge. Hun var så forvirret at hun helt glemte å være lei seg for at hun hadde tissa i senga, så når hun oppdaget at pappa sto ved siden av senga grep hun ham bare rolig med den fortsatt tørre venstre hånda. «Jeg har vondt i hodet,» sa hun. Og med den hånda som ikke holdt pappas kjente hun de siste dråpene av tiss komme ut i senga. «Hva er det som skjer?» sa Malin, og så opp på pappa. Stemmen hennes var spinkel og redd. Knut så ned på henne. Hun var blek i ansiktet, kaldsvettet og hadde et uttrykk i ansiktet som røpet både redsel og forvirring. Han klappet hånden hennes beroligende. Den kjentes underlig stor ut, syntes han, det var en stund siden sist han hadde holdt hånden hennes på denne måten. «Ta det med ro,» sa han, «dette ordner seg. Alt skal bli bra.» Han så ned på de blå øynene hennes og ga henne det han håpet var et beroligende og faderlig smil. «Jeg har vondt i hodet.» Gjentok Malin. Han skulle til å slippe hånden for å gå og hente noe til henne, men Malins hånd holdt ham igjen. «Ikke gå pappa!» sa Malin, og det var en tåre i øyekroken. «Jeg er redd!» Knut så på henne, og ble bekymret da han så uttrykket hennes. «Jeg tror jeg har tissa på meg.» sa Malin, stemmen var fortsatt den samme spinkle som Knut aldri hadde hørt av sin datter før. «Det gjør ingenting,» sa pappa, «ta det med ro» gjentok han. Han rakte den ene hånden fram og strøk henne over håret, han angret på det med det samme da han så Malins ansikt fortrukket i smerte, hun hadde jo sagt at hun hadde vondt i hodet. «Unnskyld!» sa han, og trakk hånden til seg igjen. Pappa fant et panel på veggen som en rød snor gikk ut fra, han trykket på den røde knappen ved siden av. Malin hørte en svak pipelyd fra utenfor døren. Uten å røre den ømme nakken flyttet hun blikket og så seg rundt i rommet. Øynene vendte seg etter hvert til det blendende hvite. Taket, veggene, alt var hvit. Senga også. Ved siden av hennes stod en annen seng, tom. Hun så tilbake på pappa igjen, hjertet slo tungt i brystet og hun hadde fortsatt en følelse av frykt, selv om hun trodde at noe begynte å gå opp for henne. «Pappa?» sa hun, stemmen var i alle fall litt stødigere enn sist. «Er vi på sykehus?» Pappa så ned på henne. «Ja,» sa han, stemmen var helt rolig, «det er vi. Og her får vi all den hjelpen vi trenger så alt skal gå så bra.» Han holdt fortsatt hånden hennes, men passet på og holde armen mest mulig dekket av dyna. Malins kropp føltes kaldt, og ansiktet så blekt ut. Pappa tørket noen tårer som hadde funnet veien ned kinnene hennes. Og plutselig kjente Malin seg veldig trygg. Pappa satt ved siden av henne, han holdt henne i hånden og han tørket tårene fra kinnene hennes. «Jeg elsker deg pappa.» sa hun, plutselig, og hun så ham inn i øynene da hun sa det. Hun hørte på det hun akkurat hadde sagt, det var litt merkelig. Ordene hadde liksom kommet over leppene hennes uten at hun tenkte over det. Og det var noe rart ved de ordene. Malin var glad i pappa, og akkurat nå var det utrolig godt å ha ham her, men hun pleide jo ikke å si at hun elsket ham. Plutselig ble alt svart for henne og hodet sank ned i puta. Knut så det han også, men bevarte roen. Det var jo ikke mer enn noen minutter siden Malin hadde våknet av narkosen, det var vel ikke så rart om hun sluknet igjen etter å ha anstrengt seg både med følelser og tanker. Knut sto også igjen med ordene som hun akkurat hadde sagt til ham. Det varmet å høre de ordene, selv om han nok skjønte at det var narkosen og forvirrelsen som hadde fått henne til å bruke akkurat de ordene. Men de føltes ikke mindre verdt for det. Det var vel omtrent som å være full, tenkte ham for seg selv, at man mistet noen hemninger og sa ting uten å la det gå gjennom dette avanserte filteret inne i hodet som liksom skulle ta bort det som ikke låt fornuftig å si. Men det var jo litt rart å tenke på denne måten om sin egen datter. Hun var jo bare 14, og han hadde gudskjelov ikke sett henne full enda. Han lurte på det andre hun hadde sagt også, om det kunne stemme, eller om det var følelsene som spilte henne et puss. Forsiktig smøg han den hånden som ikke holdt hennes under dyna omtrent der det måtte være. Plutselig slo en tanke inn i ham, og han kikket rundt seg. Det måtte jo se litt rart hun hvis noen så ham nå. Det hadde ikke gått et halvt minutt siden datteren hans falt ut av bevissthet igjen, og her sto han og førte hånden sin nærmere og nærmere rumpa hennes under dyna. Han var lettet da han hadde forsikret seg om at ingen enda hadde kommet inn i rommet. Forsiktig lot han hånden gli enda lengre inn under dyna, helt til han kjente det. Lenge før han ville rørt kroppen hennes kjentes lakenet helt gjennomvått ut. Så var det altså sant det da, hun hadde tisset i sengen. Knut trakk hånden til seg og tørket det våte av fingertuppene på veien. Døren gikk opp, og en sykesøster kom inn. Med nærmest lydløse skritt kom hun inn og stilte seg på andre siden av senga der Malin lå. «Du ringte?» sa hun, og så på Knut. Han nikket. «Hun var våken en stund,» sa han. «Å, så fint!» sa sykesøsteren og smilte. Da er det nok ikke lenge før hun kommer helt til seg selv igjen. Sa hun noe av fornuft?» «Ja,» sa Knut, som tenkte at sykesøstrene var vel vant mer å høre litt av hvert fra folk som var halvt våkne av narkose. «Hun sa hun hadde veldig vondt i hodet.» «Å, ja. Jo det er ikke så uvanlig å ha den følelsen.» Sykesøsteren gikk bort til Malin, så på henne og strøk henne litt på kinnet. Så tok hun hendene under nakken hennes og kjente litt på den og gjorde noen masserende bevegelser. «Hun er litt kald», sa hun, og så på Knut. «Nakken hennes har blitt ganske stiv, det er nok det som får henne til å føle smerter i nakke og hode,» sa hun kyndig. «Jo, og så var det en ting til hun sa,» sa Knut. Og plutselig virket det litt flaut å si det. Selv om han godt visste at det ikke var Malins skyld at hun hadde tissa seg ut så virket det litt flaut for ham som far å si det til andre at hun hadde hatt et uhell i senga. Men han ristet de tankene til siden, denne damen var jo sykesøster, og sikkert vant med dette. «Jo, hun sa hun trodde hun hadde tissa på seg.» Sa Knut, raskt, og med litt klønete uttalelse. Han visste ikke egentlig hvorfor han hadde tatt med ordet trodde, han hadde jo selv kjent at lakenet var vått. Sykesøsteren så ikke det minste forbauset ut over denne opplysningen, og bare strøk Malin over kinnet; «Uff da, er det blitt vått i senga? Ja da får vi håpe hun våkner snart da, jeg vil helst ikke flytte på henne før hun kan holde nakken oppe ved egen hjelp.» Knut satte seg ned i stolen ved siden av vinduet. Det var trangt på rommet, så han kunne fortsatt holde datterens hånd delvis dekket av dyna. Han visste ikke om hun kjente det nå, at hun holdt hånden hennes, uansett føltes det viktig å gjøre det, å være der for henne. Han lukket øynene et øyeblikk, og bildene kom med et blaff over netthinnen som i en vond drøm. Bilen som hadde truffet dem sto der, med damp som kom opp fra det ugjenkjennelige bulkete panseret. Biler rundt som nærmet seg og som satte på nødblinken som lyste opp og nesten sved i øynene for hvert lysblaff. Malin som satt der i passasjersetet, helt stille mens blodet rant fra en flenge i den venstre foten hennes under det smadrede hanskerommet. Og det verste var at dette virket så underlig kjent. Så skrekkelig og traumatisk kjent. Kona hans, Anna, Malins mor hadde dødd i en ulykke, akkurat lik denne. Alt Knut husket fra den gang var ambulansen som kom rett mot bilen før alt bare var et kaos av blod og tårer. Og i ettertid har han måttet ta vare på datteren deres på egen hånd. Og Malin stakkar måtte klare seg uten mors kjærlige omsorg. I går, mens Malin lå på operasjonsbenken hadde Knut vært for seg selv, inne på rommet ved siden av. Han satt der og gråt, gråt og gråt i flere timer. Han følte at alt var hans feil. Anna, som døde for mer enn tolv år siden. Ambulansesjåføren, som aldri har kjørt bil etter det, og som kanskje aldri ble helt seg selv igjen. Og nå Malin, hans egen lille Malin. Hun som han elsket over alt annet, og som han hadde lovet Anna på dødsleiet å passe på og beskytte. Nå var det hun som lå der i sykesengen, bevistløs. Og han var uskadd. Det føltes bittert. Urettferdig var det. Han satt alltid igjen uten mer enn noen småsår. Han måtte se på de andre som lå i smerte mens han selv satt der uskadd. Han så opp der han satt ved vinduet, og tvang seg selv til å åpne øynene. Han ville mye heller ligget i sengen ved siden datteren sin, tatt litt av støyten han også. Bare det å føle litt av smerten selv, heller enn å se henne ha den. Han følte at alt var hans skyld. Han som burde svinget unna, eller bremset tidligere, enda han godt visste at det var den andre bilen som hadde sklidd og var på feil side av veien. Knut følte det som om det var hans skyld likevel. Hans skyld at Malin lå der, hans skyld at hun ikke hadde noen mor lenger, hans skyld at hun hadde skadet foten. Ja til og med hans skyld at hun hadde tisset i senga! Knut vred seg i fortvilelse idet han så at sykesøsteren plutselig sto ved siden av ham. Hun la en hånd på skulderen hans. Hun skjønte nok hvordan han hadde det, hun prøvde å roe ham ned. «Hun kommer til å våkne igjen snart. I morgen er hun seg selv igjen og dere kan være sammen og prate sammen om alt dere vil. Se der!» sa hun og pekte, Malin gjorde en doven bevegelse, som om hun slet med å våkne fra en dyp søvn. «Dette skal gå så bra. Jeg trenger at du er sterk.» sa hun, og så på ham. Lett for deg å si var Knuts første tanke. «Jeg trenger at du er sterk, for hennes skyld» sa sykesøsteren, som om hun hadde lest tankene hans, og hun nikket i retning Malin som sakte satte seg opp i senga. Sykesøsteren gikk bort til Malin igjen og tok hånden hennes fra under dyna før Malin rakk å trekke den til seg. «Oi sann! Denne var litt fuktig.» sa hun, men beholdt det vennlige smilet. Malin rødmet, dette var så flaut! Det var rart å tenke på at hun hadde tisset i sengen, nå som hun var blitt så stor. Likevel virket det ikke som om sykesøsteren i det hele tatt undret seg over at ei jente på 14 år hadde laget en stor tisseflekk på det hvite lakenet. Mens Malins hjerne jobbet på høygir med å finne ut hva som skjedde med henne var det så vidt hun holdt seg ved bevissthet. Det hun forsøkte å se på gled inn og ut av fokus, og hun var fortsatt avhengig av puten i ryggen og bak hodet for å holde seg oppe. Det var en rar følelse. Litt kvalmende, litt skremmende også. Hun følte at hun ikke hadde kontroll på situasjonen, og hun begynte å føle seg svimmel. Hun sa ikke noe mer, men sykesøsteren skjønte visst hva som foregikk for hun kom bort til henne og la en kald og god hånd på den svette pannen hennes. «Prøv og slapp av.» sa hun. «Ta det rolig, alt er helt normalt. Du har fått mye medisiner og kroppen reagerer på dette, helt normalt.» Pappa, som fortsatt holdt hånden hennes spisset også ørene og lyttet til hva sykesøsteren sa. Han var glad for hvert eneste beroligende ord hun kom med. «Beinet ditt ble stygt skadd og ble operert, noe som gikk veldig bra, og det kommer til å gro helt fint sammen igjen. Under operasjonen fikk du narkose, og muskelavslappende bedøvelse. Det ser ut til at bedøvelsen har spredd seg videre opp til kroppen din, slik at musklene har blitt litt slappe. Det er derfor du har tisset på deg, det er ikke din skyld.» Pappa trykket hånden hennes og blikket deres møttes. Pappas hånd og sykesøsterens gode og oppklarende ord fikk henne til å slappe av, og igjen følte hun en deilig følelse av trygghet. Med vante bevegelser flyttet sykesøsteren Malin over i senga ved siden av. Det var ikke før nå at Malin så at den ene foten hennes hang etter en stropp fra en skinne i taket. Det gipsede beinet var dekket av et lyseblått sykehuspledd, sånn som babyene ble tullet inn i, tenkte Malin med et lite smil og så opp på det. Hun kjente ikke foten sin i det hele tatt, i alle fall ikke nedenfor låret. Det var nok derfor hun ikke hadde lagt merke til det før nå heller. Vanligvis ville vel det at hun plutselig så foten sin gipset og dinglende etter en stropp i taket bekymre henne litt, men nei, ikke nå. Hun følte seg så godt tatt vare på av pappa og sykesøsteren at et brukket bein bare var for en bagatell og regne. Trusa, som fortsatt satt stramt rundt hoftene, kjentes klam mot huden. Hun hadde fått tilbake mer av følelsen der nede nå, nå kjente hun godt at hun hadde tisset i trusa. Dessuten begynte luften rundt å kjennes litt kald mot det våte trusestoffet nå som hun ikke lå under dyna lenger. Hun så over mot den sengen hun hadde ligget i. Lakenet hadde en stor, våt flekk der hun hadde ligget. Igjen ble hun litt skamfull når hun tenkte på hva som hadde skjedd. Men hun skjønte jo nå hvorfor, og tenkte at i grunnen var det litt spennende også. Hvor lenge ville det ta før bedøvelsen gikk ut, ville hun tisse på seg igjen? Hun var ikke sikker på hva hun ønsket. Kanskje hun ville få bleie på? Nei, det ville være megaflaut! Men også tanken på bleien var litt spennende. Det var jo ingen her som så henne her, bortsett fra sykesøsteren, og pappa da. Men pappa var alltid så snill og forståelsesfull. Han ville aldri le av henne selv om hun måtte ha på seg bleie. Sykesøsteren ble ferdig og hadde lagt nytt laken i sykesengen. Dyna fikk også nytt trekk. Men nå var ikke Malin helt med lenger, hun kjente igjen den kvalmende følelsen i mellomgulvet og rommet som gled ut av fokus. Og så traff bakhodet madrassen i senga hun nå lå i. Godt at hun hadde fått smertestillende igjen, hvis ikke hadde nok hodet verket enda verre nå. Sykesøsteren og Knut snakket sammen mens hun bar ut det våte sengetøyet, og de la faktisk ikke merke til Malin som sank sammen igjen. Men hun mistet ikke helt bevisstheten denne gangen, hun strevde for å åpne øynene igjen, men fikk det ikke helt til. Knut syntes nå at han begynte å bli litt kjent med den snille sykesøsteren, og følte at det var litt uhøflig av ham å bare sitte der å se på henne gjøre alt arbeidet, så han tilbød seg å hjelpe. Sykesøsteren takket pent nei. «Men du vil kanskje forlate rommet mens jeg skifter tørr truse på henne? Jeg blir nok nødt til å klippe den av henne på grunn av det beinet.» sa hun og nikket mot Malin som gjorde et nytt forsøk på å få rommet i fokus. Hun hadde ikke fått med seg noe av det som ble sagt, alt var bare grøt, og det første hun så var sykesøsteren som sto der med en skummel saks i hånden og pappa som var på vei ut av rommet. «Nei, pappa, vent!» sa hun, med redsel i stemmen. Hun ville ikke at han skulle gå nå. Hun fikk være aldri så mye stor jente og 14 år, pappa ville hun ha her hos seg. «Ja ja,» sa Knut, med et skjevt blikk bort på sykesøsteren, «det er klart jeg skal bli her når du vil det.» sa han, og så ned på datteren sin. Malin følte seg lettet og det var godt å finne pappas hånd igjen når han satte seg i stolen ved siden av den nye senga. Sykesøsteren gikk i gang med å skifte på Malin, hun hadde tatt på seg plasthansker så Knut, og hun hadde kluter til å vaske henne med. Akkurat som han selv når han skiftet på henne, i gamle dager, tenkte han. Han hadde jo ikke glemt danmarksturen, som nå som han tenkte etter nok var siste gang han hadde skiftet sin datter ut av en tissevåt truse. Han så ned, mens sykesøsteren begynte å dra ned og klippe over trusa hennes. Dyna som tilhørte denne senga var krøllet opp på kanten av senga. Den lå i veien får at han kunne se ned på datterens skjød. Dette var han bare glad for, da slapp han å falle for fristelsen, tenkte han med seg selv. Han syntes jo at det var litt spennende, i den alderen hun var i nå, at hans egen datter var i ferd med å bli voksen. Han så jo at brystene hennes vokste, og var glad den dagen hun kom litt smårødmende bort til ham og spurte om penger for å bli med Helene i klassen bort for å kjøpe sine første BHer. Knut og Malin bodde jo fortsatt i det samme huset, et stort hus som de to hadde for seg selv. Dermed hadde de også hvert sitt bad. Dette var Knut glad for siden han merket at hun brukte lenger og lenger tid der inne for å stelle seg. Han husket den tiden da han tok med seg Malin på frisvømming. Fra hun var liten var det alltid naturlig å ta henne med seg inn i herregarderoben, og de skiftet sammen og dusjet sammen akkurat som alle andre fedre med små døtre gjorde. Derfor hadde det vært rart den dagen de kom til bunnen av trappa og Malin var snart ni år og heller ville gå sammen med Helene inn i jentegarderoben og klare seg selv. Årene gikk så fort, tenkte han der han satt, og holdt sin datter i hånden. Tenk snart var hun konfirmert, og voksen. Ja det ble vel ikke lenge før hun flyttet ut! Denne brå tanken skremte han litt. Men han visste at så lenge han hadde datteren sin hos seg, om så bare en gang i mellom så følte han at han hadde det bra. Da kunne han gjøre gjengjeld. Om ikke annet oppfylle Annas høyeste ønske på dødsleiet, at han alltid måtte passe godt på datteren deres. |
Fortsättning:
Del 1 (1 dec 2020)Del 2: Bilferien del 1 (28 sep 2018)
Del 3: Bilferien del 2 (29 sep 2018)
Del 4: Bilferien del 3 (1 okt 2018)
Del 5: Bilferien del 4 (2 okt 2018)
Del 6: Bilferien del 5 (2 okt 2018)
Del 7: Bilferien del 6 (3 okt 2018)
Del 8: Bilferien del 7 (5 okt 2018)
Del 9: Kristine etter ferien (5 okt 2018)
Del 10: Malin og meg (7 okt 2018)
Del 11: Malin og pappa del 1 (8 okt 2018)
Del 12: Malin og pappa del 2 (8 okt 2018)
Del 13: Kristine våkner (9 okt 2018)
Del 14: Hjemme alene (10 okt 2018)
Del 15: Kristine og kusine (11 okt 2018)
Del 16: Om saftglass og en gammel venninne del 1 (16 okt 2018)
Del 17: Om saftglass og en gammel venninne del 2 (16 okt 2018)
Del 18: Om saftglass og en gammel venninne del 3 (16 okt 2018)
Del 19: Badetkaret (15 okt 2018)
Del 20: Malins høstleir del 1 (16 okt 2018)
Del 21: Malins høstleir del 2 (17 okt 2018)
Del 22: Etter kysset (18 okt 2018)
Del 23: På hytta del 1 (19 okt 2018)
Del 24: På hytta del 2 (20 okt 2018)
Del 25: Tobias (21 okt 2018)
Del 26: Malin og Tobias (22 okt 2018)
Del 27: Overnattingen (23 okt 2018)
Del 28: Hva filmer kan føre til (7 nov 2018)
Del 29: Bursdagsfesten (25 okt 2018)
Del 30: Gymbaggen (27 okt 2018)
Del 31: "Du skal hedre din far og din mor" (28 okt 2018)
Del 32: Kristine og Thea (29 okt 2018)
Del 33: Aketuren (29 okt 2018)
Del 34: En merkelig natt del 1 (31 okt 2018)
Del 35: En merkelig natt del 2 (1 nov 2018)
Del 36: Annikens sorger (1 nov 2018)
Del 37: Kristine + Thea = ? (3 nov 2018)
Del 38: Malins påske del 1 (3 nov 2018)
Del 39: Kristines påske (6 nov 2018)
Del 40: Malins påske del 2 (6 nov 2018)
Del 41: Malins påske del 3 (7 nov 2018)
Del 42: På svømmetur med skolen (8 nov 2018)
Del 43: Kristine på fest (10 nov 2018)
Del 44: Dagen derpå (11 nov 2018)
Del 45: Ferituren del 1 (12 nov 2018)
Del 46: Ferieturen del 2 (14 nov 2018)
Del 47: Hverdag igjen del 1 (14 nov 2018)
Del 48: Hverdag igjen del 2 (15 nov 2018)
Del 49: Hverdag igjen del 3 (15 nov 2018)
Del 50: Jenta i rødt (17 nov 2018)
Del 51: Trine (18 nov 2018)
Del 52: Anne får en idé (18 nov 2018)
Del 53: Fjellturen (20 nov 2018)
Del 54: Oljebuksa (25 nov 2018)
Del 55: Forelskelser og forviklinger del 1 (26 nov 2018)
Del 56: Forelskelser og forviklinger del 2 (28 nov 2018)
Del 57: Forelskelser og forviklinger del 3 (6 dec 2018)
Del 58: Verden snudd på hodet del 1 (15 dec 2018)
Del 59: Verden snudd på hodet del 2 (16 dec 2018)
Del 60: Verden snudd på hodet del 3 (17 dec 2018)
Del 61: Geldlige jul del 1 (17 dec 2018)
Del 62: Gledlige jul del 2 (21 dec 2018)
Del 63: Gledlige jul del 3 (22 dec 2018)
Del 64: Gledlige jul del 4 (30 dec 2018)
Del 65: Slalåmturen del 1 (2 jan 2019)
Del 66: Slalåmturen del 2 (7 jan 2019)
Del 67: Slalåmturen del 3 (9 jan 2019)
Del 68: Slalåmturen del 4 (12 jan 2019)
Del 69: Gutter skal en gang bli menn del 1 (8 mar 2019)
Del 70: Gutter skal en gang bli menn del 2 (23 aug 2019)
Del 71: Gutter skal en gang bli menn del 3 (6 sep 2019)
Del 72: Gutter skal en gang bli menn del 4: Overraskelsen (7 sep 2019)
Del 73: To gravide jenter (15 sep 2019)
Del 74: Julekalender (1 dec 2020)
Tillagd 8 okt 2018 Noveller #Diaper Love #Kärleksfullt omhändertagande #Allt-i-ett-blöjor #Våta blöjor #Smutsiga blöjor #Okontrollerade olyckor #Overall/täckande dräkter
Du kan inte se eller skriva kommentarer eftersom du inte är inloggad.