Norsk
Dansk
English
Nederlands
Suomi
Deutsch
Français
ItalianoPrinsessen som tisset vann
| Det var en gang et lite slott, midt i et vakkert land med fjell og åser, vann og dype skoger. På slottet bodde kongen med sin dronning, og en prinsesse som var så vakker at alle menn i dalen, og sikkert kvinner med, gladelig ville ta henne til ekte. Prinsessen frøs lett på natten, og fikk derfor alltid sin kammertjenerske til å legge en varmet flaske i den store himmelsengen. Men natten var lang og flasken var liten og prinsessen var så kald på sine føtter at de knapt var å skjelne fra skjære istapper. Derfor våknet hun titt før hanegal og var kald som is og varmeflasken likeså. Samtidig merket hun ofte et behov for å bruke potta, og én natt fikk hun den idé. Hun helte det kalde vannet fra flasken over i potta. Deretter satte hun flaskemunningen for sitt kjød og tisset den full så den riktig varmet. Kammertjenersken undret seg over innholdet av potta, og snart gikk ordet på landsbyen at slottets prinsesse latet vann så rent at en jevnt kunne drikke av potta. Én landsbykar nektet å tro det kammerpiken fortalte, og utfordret henne til å ta med potta ned til vertshuset neste morgen. Så gjorde piken, og folkene der fikk se vann så klart at det ikke var til å skjelne fra den klareste kilde. Folk stimlet rundt kammerpiken med potta i hendene, og best det var tok den største av dem og stakk to tykke fingre ned i den og stoppet dem i munnen like etter. -Tullprat! Denne potta har du fylt i vanntønna på vei inn døra her! Sa karen. -Neigu om jeg har! Svarte piken. Og slik gikk det til at kammerpiken inviterte karen til å komme til slottet tidlig om morgenen før noen av de kongelige var våkne. Hun slapp ham inn og de tittet i dørsprekken for å forsikre at prinsessen sov søtt. Så listet de seg inn, karen trev potten under senga, satte den for munnen og drakk til den var helt tom. -Det er som det friskeste vann jeg noensinne har drukket! Sa mannen, tydelig imponert. Neste morgen gikk det likedan, for kammerpiken hadde tatt med seg karen til landsbyen, og sammen hadde de fortalt hva som skjedde. Nå var det en kjekk ungkar som kom til kammerpiken tidlig før hanegal. Han gikk inn og satte potten for munnen og drakk seg utørst fra prinsessens potte. Men denne morgenen hadde prinsessen merket at noen var der, og hadde sett hva unggutten gjorde. Neste natt ville hun hevne seg på kammertjenersken som hadde spredd historien så vidt og bredt hun kunne. Da hun først våknet på morgenen la hun varmeflasken til side, satte seg på potten og lot sine trengende dråper falle i den til den nesten var full. Ikke lenge etter gløttet kammerpiken på døren og en ung mann kom inn. Han tok tak i potten under senga, satte den til munnen og drakk. Så slengte han alt sammen i gulvet så potten gikk i knas. Han løp ut og kalte kammerpiken og landsbyfolket løgnere og sprang rett til skogs. Og snipp, snapp snute, så var eventyret ute. For ikke engang den vakreste prinsesse kan tisse bare vann. |